Kapittel 16:
De engelske reformatorene forkastet romerkirkens læresystem, men holdt fast ved mange av seremoniene. Selv om den engelske kirke ikke anerkjente Roms myndighet og troslære, beholdt den en hel del av dens skikker og former i sin gudstjeneste. De mente at dette ikke var noen samvittighetssak. Ettersom det ikke var påbudt i Bibelen, var det uvesentlig. Men det var heller ikke direkte forbudt, og derfor ikke ondt i seg selv. Når de likevel holdt fast på disse ytre formene, mente de at det bidrog til å minske kløften mellom de reformerte kirkesamfunn og romerkirken, og at det da ville bli lettere for katolikkene å akseptere den protestantiske tro.
For de konservative som var villige til innrømmelser, var disse argumentene avgjørende. Men andre så annerledes på det. Det faktum at disse skikkene kunne «danne bro over kløften mellom Rom og reformasjonen», 1 så de som et avgjørende argument for å avskaffe dem. De betraktet dem som et tegn på det slaveriet de var løst fra, og som de ikke hadde lyst til å oppleve på ny. De sa at Gud i sitt ord har fastlagt reglene for gudstjenesten, og at mennesker ikke har rett til å ta noe fra eller legge noe til. Det store frafallet begynte nettopp med at man ville sette kirkens myndighet i stedet for Guds. I begynnelsen påbød Rom det som Gud ikke direkte hadde forbudt, og endte med å forby det som Gud uttrykkelig hadde påbudt.
Mange ønsket oppriktig å vende tilbake til den renhet og enkelhet som preget de første kristne. De betraktet mange av skikkene i den engelske kirke som rester fra avgudsdyrkelsen, og hadde ikke samvittighet til å ta del i dem. Men kirken ble støttet av de verdslige myndigheter og tillot ingen avvik. Loven krevde at alle skulle ta del i gudstjenesten, og det var forbudt å holde private oppbyggelser. Slikt ble straffet med fengsel, forvisning eller død.
De flyktet fra hus, eiendom og levebrød og ble fremmede i et ukjent land, blant et folk med et annet språk og andre skikker. De var nødt til å ta arbeid som de var ukjent med, for å tjene til det daglige brød. Middelaldrende menn som hele sitt liv hadde dyrket jorden, måtte nå gå over i annet yrke. Men de fant seg i det uten å klage, og kastet ikke bort tiden i ørkesløs gremmelse. Enda de fleste var fattige, takket de Gud for hans velgjerninger og gledet seg over et uforstyrret åndelig fellesskap. «De visste at de var pilegrimer, og la ikke så stor vekt på det materielle. I stedet så de opp mot himmelen, deres kjæreste fedreland, og følte seg oppmuntret og styrket.»3
Gud tillot at hans folk møtte motgang for å forberede dem til å oppfylle hans hensikt. Menigheten var blitt fornedret for at den kunne bli opphøyet. Nå ville Gud åpenbare sin makt for dens skyld, så verden enda en gang skulle få se at han ikke svikter dem som stoler på ham. Han hadde ledet begivenhetene slik at både Satans vrede og onde menneskers utspill bare tjente til å fremme hans ære og føre hans folk til et trygt sted. Forfølgelse og landflyktighet åpnet veien til frihet.
Da puritanerne var blitt tvunget ut av den engelske kirken, sluttet de seg sammen som Herrens frie folk og lovte hverandre at de «sammen ville gå på de veier han hadde vist dem, eller som han senere ville vise dem».4 Denne holdningen vitnet om ekte reformasjon og var det bærende prinsipp i protestantismen. Derfor reiste de første pilegrimene fra Nederland for å finne et hjem i den nye verden. John Robinson, presten deres, som ble forhindret i å følge med dem, sa i sin avskjedstale: «Brødre, vi skal snart skille lag, og Herren alene vet om jeg noen gang skal få se dere igjen. Men enten Herren vil det slik eller ikke, pålegger jeg dere innfor Gud og hans engler at dere ikke følger meg lenger enn jeg har fulgt Kristus. Hvis Gud skulle åpenbare noe mer gjennom et annet av sine redskaper, så vær like villig til å ta imot det som dere har vært til å ta imot det jeg har forkynt. For jeg er overbevist om at Herren villa mer lys stråle frem fra sitt hellige ord.»5
«Jeg kan ikke nok beklage tilstanden i de reformerte kirker. De har stanset i sin åndelige utvikling og vil ikke gå lenger enn reformasjonens ledere gikk. Luthers etterfølgere nekter å gå lenger enn det Luther så, … og kalvinistene sitter fast der deres store leder forlot dem, selv om han ikke så alt. Dette er virkelig til å gråte av. Selv om de var brennende og strålende lys på sin tid, trengte de likevel ikke til bunns i Guds råd. Dersom de hadde levd nå, ville de vært like så villige til å ta imot mer lys som da de tok imot det første lyset.»6
«Husk løftet dere har gitt, at dere vil gå på alle Herrens veier som han har vist dere eller vil vise dere. Husk at dere har lovt Gud og hverandre at dere vil ta imot lyset som hans hellige ord åpenbarer. Men vær endelig klar over hva dere tar imot som sannhet. Studer det nøye og sammenlign det med andre skriftord før dere godtar det. For det er utenkelig at kristenheten, som nylig har kommet ut av et tykt antikristelig mørke, straks kan tilegne seg all kunnskap,»7
Læren om at Gud har gitt kirken rett til å kontrollere samvittigheten og til å definere og straffe kjetteri, er en av romerkirkens villfarelser som har dypest røtter. Selv om reformatorene forkastet den katolske troslære, var det ikke fritt for at de selv var preget av den samme intoleranse. Det tette mørket som pavemakten under sin lange herskertid hadde omgitt hele kristenheten med, var enda ikke helt fjernet. En av de mest fremtredende predikanter i kolonien ved Massachusettsbukten uttalte: «Det var toleranse som gjorde verden kristendomsfiendtlig, og kirken tok aldri skade av å straffe kjettere.»8
Kolonistene holdt fast på at bare kirkemedlemmer skulle ha stemmerett. Det ble opprettet en slags statskirke. Alle måtte betale kirkeskatt, og øvrigheten skulle ta seg av kjettere. Den borgerlige makt lå dermed i kirkens hender. Det varte ikke lenge før disse tiltak førte til det uunngåelige resultatet - forfølgelse.
Elleve år etter at den første kolonien var grunnlagt, kom Roger Williams til den nye verden. I likhet med de første pilegrimene kom også han for å finne trosfrihet. Men i motsetning til dem forstod han det som få på hans tid enda hadde innsett, at denne friheten er en selvsagt rett for alle mennesker, uansett tro. Han var en ivrig sannhetssøker, og i likhet med Robinson mente han det var utenkelig at de allerede hadde mottatt alt lys fra Guds ord. Williams var den første i moderne tid som gjennomførte en statsdannelse på grunnlag av ideen om samvittighetsfrihet og likhet for loven.9
Han erklærte at det var øvrighetens plikt å hindre forbrytelser, men aldri å kontrollere samvittigheten. «Folket eller øvrigheten kan bestemme menneskenes innbyrdes forhold. Men hvis de blander seg opp i deres plikter mot Gud, overskrider de sin kompetanse, og ingen kan føle seg trygg. For det sier seg selv at dersom øvrigheten har makt til det, kan den foreskrive en troslære i dag og en annen i morgen, slik som enkelte konger og dronninger i England har gjort, og flere paver og kirkeråd. Troen vil da bare skape forvirring.»10
Det ble krevd at alle skulle være til stede ved de offentlige gudstjenester. Straffen for å overtre denne loven var bøter eller fengsel. Williams avviste denne bestemmelsen. Den verste paragrafen i den engelske loven var den som tvang folk til å gå til gudstjeneste i sognekirken. Å tvinge folk til gudstjenestefellesskap med dem som hadde en annen tro, var å krenke deres naturlige rettigheter, mente han. Å tvinge ikke religiøse og, uvillige mennesker til den offentlige gudstjenesten var likefrem å skape hyklere. «Ingen skal være tvunget til å delta i gudstjeneste eller til å være med å opprettholde en gudstjeneste,» sa han. «Men er ikke arbeideren sin lønn verd?» spurte de forbausede motstanderne. «Jo,» svarte han, «fra dem som leier ham.»11
Roger Williams var aktet og avholdt som en tro predikant. Han var begavet, ubøyelig rettskaffen og menneskevennlig. Men det kunne ikke tolereres at han avviste øvrighetens makt over kirken og krevde religiøs frihet. Man hevdet at hvis disse synspunktene ble ført ut i livet, ville det undergrave landets styre og stell. For å unngå å bli arrestert måtte han trosse vinterstorm og kulde og flykte inn i de store skogene.
«I fjorten uker måtte jeg flakke omkring i vinterkulden og hadde hverken brød eller seng.» Men «ravnene kom med mat til meg». Og ofte fant han ly i et hult tre.12 Han fortsatte den strabasiøse flukten gjennom snø og veiløs skog inntil han fant ly hos en indianerstamme som han tidligere hadde forsøkt å undervise om evangeliet, og som han hadde vunnet tillit og aktelse hos.
Etter flere måneders strabaser og omflakkende liv nådde han endelig frem til Narragansett-bukten. Der grunnla han den første staten i nyere tid som fullt ut anerkjente retten til religiøs frihet. Hovedprinsippet var at hvert menneske skulle ha rett til å tilbe Gud etter sin egen samvittighet.13 Denne lille staten, Rhode Island, ble et tilfluktssted for de undertrykte. Den vokste og blomstret slik at dens grunnleggende prinsipper, borgerlig og religiøs frihet, ble hjørnesteinen i den amerikanske republikk.
I uavhengighetserklæringen, det ærverdige, gamle dokumentet som var fedrenes frihetsbrev, står det: «Vi anser det for innlysende at alle mennesker er skapt like, og at deres skaper har gitt dem visse uavhendelige rettigheter. Blant disse er liv, frihet og søking etter lykke.» Forfatningen garanterer klart samvittighetens ukrenkelighet: «Ingen religiøse kvalifikasjoner skal kreves for å inneha et offentlig tillitsverv i De forente stater.» «Kongressen skal ikke vedta noen lov om innføring av statsreligion eller som forbyr fri religionsutøvelse.»
«De som laget forfatningen, anerkjente det tidløse prinsippet at menneskets forhold til Gud er hevet over all menneskelig lovgivning, og at samvittighets friheten er ukrenkelig. Det er ikke nødvendig med noen argumentering for å stadfeste dette prinsippet, for vi bærer det med oss i vårt eget bryst. Det var bevisstheten om dette som hjalp de mange martyrene gjennom pinsler og bål i tross mot menneskelige lover. De følte at plikten mot Gud gikk foran lydigheten mot menneskelige lover, og at ikke noe menneske hadde rett til å herske over samvittigheten. Dette er et medfødt prinsipp som ingen kan fjerne.»14
For å oppnå det de søkte, var de tilfreds med å tjene bare det nødvendige til livets opphold ved slit og sparsomhet. De forlangte ikke mer av jorden enn et rimelig utbytte av sitt arbeid. Ingen gylne drømmer kastet falsk glans over deres sti. «De var tilfreds med den langsomme, men stadige fremgang i det samfunnet de hadde stiftet. Tålmodig holdt de ut villmarkens mange savn. Med tårer og svette vannet de frihetens tre, inntil det slo dype røtter i landet.»
Bibelen var troens grunnvoll, visdommens kilde og frihetens dokument. Dens prinsipper ble flittig innskjerpet i hjemmet, i skolen og i kirken, og fruktene viste seg i nøysomhet, opplysning, renhet og avhold. Det kunne gå årevis uten at noen så en dranker eller hørte en ed eller møtte en tigger. Dette viste klart at Bibelens prinsipper var det sikreste vern om et folks storhet. De svake og isolerte koloniene vokste til et forbund av sterke stater, og verden la med undring merke til den fred og fremgang som preget «en kirke uten pave og en stat uten konge».
Stadig flere drog over til Amerika, men mange hadde helt andre motiver enn dem som drev de første pilegrimene. Den opprinnelige tro og renhet hadde fremdeles en sterk karakterdannende innflytelse, men den ble mindre etter hvert som det kom flere som bare søkte materielle fordeler.
Ordningen som de første kolonistene gjennomførte, at bare kirkemedlemmer hadde stemmerett og kunne ha offentlige embeter, hadde svært skadelige følger. Hensikten var å bevare staten ren, men det førte til korrupsjon i kirken. All den stund en trosbekjennelse var en betingelse for å oppnå stemmerett og adgang til offentlige embeter, var det mange som sluttet seg til den offisielle kirke ut fra taktiske motiver og uten å være omvendt. Kirken kom derfor hovedsakelig til å bestå av verdslige mennesker. Det var tilmed prester som forkynte falske læresetninger, og som var fremmede overfor Den Hellige Ånds fornyende kraft.
Enda en gang var man vitne til det som historien forteller om helt fra Konstantins tid, at det fører galt av sted når man forsøker å fremme kirkens interesser ved hjelp av staten, og ber de verdslige myndigheter om støtte på vegne av ham som sa: «Mitt rike er ikke av denne verden.» En forening mellom kirke og stat, uansett hvor løs den måtte være, kan synes å føre verden nærmere kirken. Men i virkeligheten fører den kirken nærmere verden.
Fra tid til annen fremstod enkelte trofaste menn som forkynte nytt lys og avslørte gamle villfarelser. Men som jødene på Kristi tid, eller pavedømmets forkjempere på Luthers tid, var flertallet tilfreds med å tro det deres fedre hadde trodd, og leve som de hadde levd. Derfor ble kristentroen enda en gang redusert til ren formalisme. De holdt fast på villfarelser og overtro som de ville ha forkastet dersom de hadde holdt seg til lyset fra Guds ord.
Den innstilling som reformasjonen hadde vakt til live, døde gradvis. Snart var behovet for en reformasjon i de protestantiske kirker like stort som i romerkirken på Luthers tid. Det hersket den samme verdslighet og åndelige sløvhet. Menneskelige meninger og teorier ble opphøyet på bekostning av Guds ord.
Den store bibelspredning som fant sted i begynnelsen på 1800-tallet, og det klare lys som dermed skinte over verden, ble ikke fulgt opp med tilsvarende økning i kunnskap om åpenbart sannhet eller erfaringsmessig kristentro. Satan kunne ikke lenger holde Guds ord borte fra folk, for alle hadde nå adgang til å lese det. Men for å oppnå sin hensikt fikk han mange til å vurdere det på en overfladisk måte. Folk forsømte å studere Skriften. Resultatet ble at de holdt fast på falske tolkninger og ubibelske læresetninger.
Da Satan innså at han ikke kunne utrydde sannheten ved forfølgelse, benyttet han den samme kompromissplan som hadde ført til det store frafallet og dannelsen av romerkirken. Denne gangen gjaldt det ikke først og fremst å få de kristne til å alliere seg med hedninger, men med slike som var så opptatt av det som hørte verden til, at de i virkeligheten var like mye avgudsdyrkere som de som tilbad utskårne bilder.
Denne alliansen var ikke mindre ødeleggende da enn i tidligere tider. Hovmod og ødselhet vokste frem under religionens kappe, og kirken ble fordervet. Satan fortsatte med å forfalske Bibelens lære, og tradisjoner som med tiden skulle ødelegge millioner av mennesker, slo dype røtter. Kirken støttet og forsvarte disse tradisjonene i stedet for å kjempe for den tro «som en gang for alle er overgitt til de hellige». På den måten nedvurderte man det som reformatorene hadde kjempet og lidd så meget for.
1) Martyn 5, s. 22
2) George Bancroft, History of the United States of America, del 1, kap. 12, par. 6; J.S. Palfrey, History of New England, kap. 3, par. 43
3) Bancroft, par. 15
4) J. Brown, The Pilgrim Fathers,s. 74
5) Martyn 5, s. 70
6) D. Neal, History of the Puritans 1, s.269
7) Martyn, s. 70,71
8) Samme, s. 297,335
9) Bancroft, kap. 15, par. 16
10) Martyn, s. 340
11) Bancroft, par. 2
12) Martyn, s. 349,350
13) Samme, s. 354
14) Congressionaldocument, serie 200, nr. 271
15) Martyn, s. 417
Neste kapittel: Tegn i tiden
Forside | Detaljert kapitteloversikt
Mot historiens Klimaks - En bok av Ellen Gould White.
www.mothistoriensklimaks.no