Kapittel 17:
Læren om Kristi gjenkomst er selve grunntonen i Den hellige skrift. Fra den dagen da det første menneskepar med sorg måtte forlate Edens hage, har de troende ventet på at han som de hadde fått løfte om, skulle komme for å knuse ødeleggerens makt og føre dem tilbake til det tapte Paradis. Fortidens hellige menn så frem til at Messias skulle komme i herlighet og oppfylle deres håp.
Enok, den sjuende i rekken fra dem som bodde i Edens hage, og som i tre hundre år vandret med Gud her på jorden, fikk se befrieren i det fjerne. «Se, Herren kommer med sine hellige engler i tusentall for å holde dom over alle,» uttalte han. Midt under lidelsen utbrøt Job med usvekket tillit: «Jeg vet at min gjenløser lever; og som den siste skal han stå fram på jorden. Når det ikke er noe igjen av min hud, og mitt kjøtt er tæret bort, da skal jeg skue Gud. Jeg skal se ham med egne øyne, jeg selv og ikke en fremmed.» l
Profeten Jesaja skrev: «Våkn opp og rop av fryd, dere som bor i støvet! For din dugg er en lysende dugg, og jorden gir døde tilbake til livet.» «Han skaloppsluke døden for evig. Herren vår Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt. Fra hele jorden skal han ta bort den skjensel hans folk lider. For Herren har talt. Den dagen skal de si: «Se, dette er vår Gud! Vi ventet på ham, og han frelste oss; dette er Herren som vi satte vårt håp til. La oss juble og glede oss over hans frelse!»»3
I et syn fikk Habakkuk se Jesu gjenkomst. «Gud kommer fra Teman, Den Hellige fra Paran-fjellet. Hans herlighet dekker himmelen, jorden er full av hans pris. Glansen fra ham er som lyset, stråler går ut fra hans hånd.» «Han skrider fram, og jorden rister, folkeslag skjelver for hans blikk. Gamle fjell slår sprekker, eldgamle åser synker sammen. Han går fram som i gammel tid.» «Fjellene ser deg og skjelver, styrtregnet fosser ned, havdypet buldrer og bruser. Det løfter sin hånd mot det høye. Sol og måne blir i sin bolig; de flykter for dine blinkende piler, for glansen av ditt lynende spyd.» «Du drar ut for å frelse ditt folk, for å frelse din salvede.»4
Da Jesus skulle forlate disiplene, trøstet han dem med forsikringen om at han ville komme igjen. «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. ... For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg.» «Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham »5
Englene som ble tilbake på Oljeberget etter Jesu himmelfart, gjentok løftet om hans gjenkomst: «Denne Jesus som ble tatt opp til himmelen fra dere, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.» Apostelen Paulus ble inspirert til å uttale: «For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen.» Og profeten fra Patmos vitner: «Se, han kommer i skyene! Hvert øye skal se ham.»6
Jesu gjenkomst innleder tiden «da alt det gjenopprettes som Gud har talt om fra eldgamle dager gjennom sine hellige profeter». Da skal ondskapens langvarige herredømme ta slutt. «Herredømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans Salvede, og han skal være konge i all evighet.» «Herrens herlighet skal åpenbares, alle mennesker skal se det.» Herren vår Gud skal «la rettferdighet spire fram og lovsang lyde for alle folkeslag». «Den dagen skal Herren, Allhærs Gud, bli en fager krans og en strålende krone for resten av sitt folk.»7
Da skal Messias opprette fredsriket som lenge har vært ventet. «Herren skal trøste Sion, trøste alle øde steder i landet. Han gjør ørkenen der lik Eden og ødemarken lik Herrens hage.» «Libanons herlighet får den i gave, Karmels og Sarons prakt.» «Du skal ikke lenger kalles «Den forlatte», og ditt land skal ikke mer hete «Ørken». Men du skal kalles «Min kjæreste», og ditt land skal hete «Hustru». «Som en brudgom gleder seg over sin brud, skal din Gud ha sin glede i deg.»8
De kristne i Tessalonika sørget når de måtte begrave sine kjære som hadde håpet å oppleve Herrens komme. Men Paulus, læreren deres, minnet dem om oppstandelsen ved Jesu gjenkomst. Da skulle de døde i Kristus oppstå, og sammen med de levende rykkes opp for å møte Herren. «Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst da hverandre med disse ord! »9
På klippeøya Patmos hører Johannes dette løfte: «Ja, jeg kommer snart.» Og det lengselsfulle svaret han gir, er uttrykk for menighetens bønn under hele pilegrimsvandringen: «Amen. Kom, Herre Jesus!»10
Fra fengsel, bål og skafott, der martyrene vitnet om sannheten, lyder deres vitnesbyrd om tro og håp ned gjennom århundrene. Fordi de var «overbevist om Kristi oppstandelse og derfor også om sin egen, foraktet de døden og hevet seg over den», som en av de kristne i samtiden uttrykte det. De var villige til å gå i døden for å «kunne oppstå frie». De ventet at «Herren skulle komme fra himmelen i Faderens herlighet» «for å gi riket til de rettferdige». Valdenserne hadde den samme tro. Wiclif så frem til Jesu gjenkomst som menighetens håp.
Luther uttalte: «Jeg føler meg overbevist om at det ikke er så mye som tre hundre år til dommedag. Gud vil ikke og kan ikke bære over med denne onde verden stort lenger.» «Den store dagen nærmer seg da styggedommens herrevelde skal bli styrtet.»11
«Den gamle verden skal snart forgå,» sa Melanchton. Calvin påla de kristne «ikke å være tvilrådige, men inderlig lengte etter dagen for Kristi komme som den lykkeligste av alle begivenheter». Han uttalte at «hele familien av troende ser frem til den dagen». «Vi må lengte etter Kristus, vi må søke og meditere inntil dagen gryr da vår Herre fullt ut vil åpenbare sitt rikes herlighet. »12
«Har ikke vår Herre Jesus faret legemlig til himmelen?» uttalte John Knox, den skotske reformatoren. «Skal han ikke komme igjen? Vi vet at han skal komme, og det snart.» Ridley og Latimer, som gav sitt liv for sannhet og rett, ventet i tro på Herrens komme. Ridley skrev: «Uten tvil nærmer det seg slutten for denne verden. Det tror jeg, og jeg sier det rett ut. Derfor bør vi, som Guds tjener Johannes, av hjertet rope til Kristus, vår frelser: «Kom, Herre Jesus!»»13
«Tanken på Herrens komme er overmåte stor og gledelig for meg,» sa Baxter. «Det er troens verk og et kjennetegn på Guds folk at de gleder seg til Herrens gjenkomst og venter på det salige håp.» «Når døden er den siste fiende som skal tilintetgjøres i oppstandelsen, kan vi lære å forstå hvor intenst de troende burde lengte etter og be om at Kristus må komme, så den endelige og fullstendige seier må bli til virkelighet.» «Dette er dagen som alle troende bør lengte etter og håpe og vente på, for den betyr fullendelsen av deres frelse og oppfyllelsen av deres ønsker og mål.» «Herre, fremskynd denne store dagen!»14 Det var dette håpet som preget apostelmenigheten, «menigheten i ødemarken» og reformatorene.
Slik skildrer Åpenbaringsboken de første tegnene som skal varsle Kristi gjenkomst: «Da kom det et stort jordskjelv. Solen ble svart som en sørgedrakt, hele månen ble som blod.»15
Disse tegnene fant sted før slutten på 1700-tallet. Profetien ble oppfylt da det mest omfattende jordskjelv som noen vet om, inntraff i året 1755. Selv om det i alminnelighet er kjent som jordskjelvet i Lisboa, forplantet det seg til størstedelen av Europa, Afrika og Amerika. Det kunne merkes på Grønland, De vestindiske øyer og Madeira, I Norge og Sverige og på De britiske øyer. Det strakte seg over et område på ikke mindre enn ti millioner kvadratkilometer. I Afrika var skjelvene nesten like kraftige som i Europa. En stor del av Alger ble ødelagt, og ikke langt fra Marokko ble en by med nærmere 10 000 innbyggere begravd. En voldsom flodbølge veltet inn over kysten av Spania og Afrika, skylte over byer og ødela mye.
Ødeleggelsene var størst i Spania og Portugal. I Cadiz skal flodbølgen ha vært nesten tjue meter høy. «Noen av de høyeste fjellene i Portugal ble likesom revet løs fra selve grunnen. Noen av dem åpnet seg i toppen og ble flerret i stykker på en merkelig måte, så svære fjellmasser ble kastet ned i dalene omkring. Det heter at flammene slo ut fra disse fjellene.»
I Lisboa kunne man høre en underjordisk torden, og skjelvet som fulgte, la det meste av byen i ruiner. I løpet av omkring seks minutter omkom seksti tusen mennesker. Havet trakk seg først utover så bunnen lå bar. Så veltet det innover igjen og steg femten meter over normal vannstand. «Av andre uvanlige begivenheter som skal ha inntruffet i Lisboa under katastrofen, var at et nytt, storslått kaianlegg av marmor forsvant i havet. En stor menneskemengde hadde samlet seg der for å unngå murbygningene som styrtet sammen. Men plutselig forsvant kaien med hele folkemengden. Ikke en eneste kom noen gang opp til overflaten. 16
Jordskjelvet førte til at alle kirkene og klostrene raste sammen. Det samme skjedde med alle de store offentlige bygninger og over en fjerdedel av husene. Et par timer etter jordskjelvet brøt det ut brann i forskjellige bydeler, og i nesten tre dager herjet den så voldsomt at byen ble totalt ødelagt. Jordskjelvet fant sted på en helligdag da kirkene og klostrene var fulle av folk, og bare få av dem reddet livet.17
Redselen var ubeskrivelig. Ingen gråt. De kunne simpelthen ikke. De bare løp frem og tilbake sanseløse av redsel og fortvilelse, mens de slo seg i ansiktet og på brystet og ropte: «Barmhjertighet! Verden går under!» Mødre glemte barna sine og løp omkring med krusifikser. Uheldigvis søkte mange ly i kirkene, men krusifiksene kunne ikke hjelpe dem. Forgjeves klynget de arme menneskene seg til alterene. Helgenbilder, prester og vanlig folk ble begravd i de samme ruinene. Det blir anslått at nitti tusen mennesker mistet livet denne skjebnesvangre dagen.
I sin samtale med disiplene på Oljeberget hadde Jesus skildret den langvarige trengselstiden for menigheten - de 1260 år med pavelig forfølgelse - som han lovte skulle bli forkortet. Han hadde nevnt bestemte begivenheter som skulle skje før hans gjenkomst, og angitt tiden da den første skulle finne sted: «Men i de dager, etter denne trengselstid, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys.» De 1260 dager, eller år, endte i 1798. Et kvart århundre tidligere hadde forfølgelsen nesten opphørt. Så skulle solen bli formørket. Den 19. mai 1780 ble dette oppfylt. Et av de merkeligste og hittil uoppklarte fenomener er den mørke dagen, den 19. mai 1780, da det fant sted en uforklarlig formørkelse over store deler av Ny-England. 18
Et øyenvitne som bodde i staten Massachusetts, beskriver hendelsen slik: «Morgenen var klar og fin, men snart skyet det over. Fra de mørke, truende skyene begynte det å lyne og tordne, og det regnet litt. Ved nitiden letnet det, og skyene fikk et messing- eller kobberfarget skjær, mens jord, fjell, trær, hus, vann og mennesker så helt annerledes ut i dette merkelige, unaturlige lyset. Litt senere bredte en tung, svart sky seg over hele himmelhvelvingen, unntatt en smal rand i horisonten, og det ble like så mørkt som det pleier å være klokken ni en sommerkveld. ...
Folk ble engstelige og urolige og grepet av ærefrykt. Kvinner stod i dørene og speidet ut over det mørke landskapet. Mennene kom hjem fra arbeidet ute på åkeren, snekkeren la fra seg verktøyet, smeden forlot smien og kjøpmannen disken. Skolene sluttet, og skjelvende løp barna hjem. Folk som var på reise, tok inn på nærmeste gård. «Hva vil nå skje?» var spørsmålet alle var opptatt av. Det var som om en orkan var i ferd med å feie inn over landet, eller som om det var verdens ende.
Lys ble tent, og peisilden skinte like klart som på en høstkveld uten måne. Hønsene satte seg til å sove på vaglet, og kyrne samlet seg ved grindene og rautet. Froskene kvekket, fuglene kvitret for kvelden og flaggermusene fløy omkring. Men menneskene visste at det ennå ikke var natt. ...
Nathanael Whittaker, som var prest i Tabernakelmenigheten i Salem, hevdet i sin preken at mørket var overnaturlig. Også mange andre steder ble det kalt sammen til gudstjeneste. Teksten for de improviserte prekener viste at mørket var forutsagt i Skriften. ... Mørket var tettest like etter klokken elleve. »19
«De fleste steder var det så mørkt at folk ikke kunne se hva klokken var. De kunne heller ikke spise eller gjøre husarbeid uten å tenne lys. ... Mørket dekket et forbausende stort område. Det kunne observeres så langt øst som til Falmouth, og i vest til de fjerneste deler av Connecticut og Albany. Mot syd strakte det seg helt til kysten, og så langt nord som det fantes amerikanske bosettinger. »20
Et par timer før kveldstid ble det tette mørket avløst av en delvis klar himmel, og solen ble synlig, selv om den ennå var dekket av en tung, tett tåke. Etter solnedgang ble himmelen igjen overskyet, og det ble ganske snart mørkt. Mørket om natten var ikke mindre uvanlig og skrekkinngytende enn det hadde vært om dagen. Til tross for at det var nesten fullmåne, var det umulig å se uten kunstig lys. Fra nabohusene eller på litt avstand kunne lyset så vidt skimtes som gjennom et slags egyptisk mørke.21
Et øyenvitne uttalte: «Jeg kunne ikke la være å tenke på at dersom hvert eneste lysende legeme i universet var dekket av ugjennomtrengelige skygger eller helt fjernet, kunne mørket ikke ha vært tettere.»22 Selv om det var fullmåne ved nitiden, klarte den ikke på noen måte å fortrenge det dødlignende mørke. Etter midnatt forsvant mørket, og da månen endelig kom til syne, var den rød som blod.
Den 19. mai 1780 blir i historien omtalt som «den mørke dagen». Helt siden Moses' tid kjenner man ikke til et mørke så ugjennomtrengelig og utbredt og av så lang varighet. Skildringen som øyenvitner gav, er bare et ekko av Herrens ord som profeten Joel skrev ned to og et halvt tusen år tidligere: «Solen forvandles, den formørkes, og månen blir som blod før Herrens dag kommer, den store og skremmende.»23
Men etter hvert som hovmod og formalisme fortrengte ydmykhet og hengivenhet i menigheten, kjølnet kjærligheten til Kristus og troen på hans gjenkomst. De som bekjente seg til å være Guds folk, ble opptatt av verdslighet og forlystelse, og glemte det Jesus hadde sagt om tegnene på sitt komme. De rett og slett ignorerte læren om Kristi gjenkomst. De bibeltekstene som handler om dette, ble feiltolket, slik at den for en stor del ble oversett og glemt. Dette var særlig tilfelle i kirkesamfunnene i Amerika. Alle folkegrupper hadde frihet og en høy levestandard. Jakten på rikdom og luksus, som førte til en altoppslukende lyst til å tjene penger, det hissige kappløp etter å oppnå popularitet og makt, som syntes å være oppnåelig for alle, fikk folk til å konsentrere sine interesser og forhåpninger om de materielle ting. Den alvorlige begivenheten da denne verden skal forgå, skjøv de inn i en fjern fremtid.
Da Jesus fortalte disiplene om tegnene på sin gjenkomst, forutsa han frafallet som ville skje like før. Som på Noahs tid ville folk være travelt opptatt med fornøyelser og verdslige sysler. De skulle kjøpe og selge, plante og bygge, gifte seg og gifte bort uten tanke på Gud og det evige liv. Til dem som lever i denne tiden, lyder Kristi formaning: «Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare.» «Våk hver tid og stund, og be om å få kraft til å komme velberget fra alt dette som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.»
Tilstanden i menigheten på den tiden er klart skildret i Jesu utsagn i Åpenbaringsboken: «I navnet er du levende, men du er død.» Og til dem som ikke vil våkne opp av sin likegyldige trygghet, lyder denne advarsel: «Men hvis du ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite timen når jeg kommer over deg. »25
Profeten Jeremia så frem til denne fryktelige tiden, og utbrøt: «Jeg vrir meg i smerte. Å, mitt hjertes vegger! Mitt hjerte stønner, jeg kan ikke tie. Jeg hører lyden av horn og hærrop. Sammenbrudd på sammenbrudd blir meldt.» «Den dagen er en vredens dag, en dag med nød og trengsel, en dag med storm og herjing, en dag med mulm og mørke, en dag med skyer og skodde, en dag med hornlåt og hærrop.» «Se, full av gru kommer Herrens dag, ... den skal legge jorden øde og utrydde synderne der.»27
Med tanke på denne store dagen er det at Guds ord på den alvorligste og mest inntrengende måten oppfordrer Herrens folk til å våkne opp av sin åndelige sløvhet og søke ham i ydmykhet og anger: «Blås i horn på Sion, løft hærrop på mitt hellige fjell, så alle i landet skjelver av redsel! For Herrens dag er nær.» «Lys ut en faste og kunngjør høytidssamling! Kall folket sammen og innvi forsamlingen, la de gamle komme, ta småbarn og spedbarn med. La brudgommen gå ut av sitt rom og bruden ut av sitt kammer! Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, gråte.» «Vend om til meg av et helt hjerte, med faste og gråt og klage! Riv ikke klærne sund, men la angeren rive i hjertet! Vend om til Herren deres Gud! For han er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn.»28
For å berede et folk til å bestå på Herrens dag, skulle et stort reformverk bli utført. Gud så at mange blant dem som bekjente seg til å være hans folk, ikke bygde for evigheten. Derfor ville han sende et varselsbudskap for å vekke dem av sløvheten og berede dem for Jesu gjenkomst.
Varselsbudskapet er gjengitt i Åp 14. Her forkynner himmelske vesener et trefoldig budskap, og like etter kommer Menneskesønnen for å høste jorden. Den første advarselen kunngjør den kommende dom. Profeten så «en engel, som fløy høyt oppe under himmelhvelvet. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk. Han ropte med høy røst: «Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom. Tilbe ham som skapte himmel og jord, hav og kilder!»
Dette budskapet sies å være en del av «et evig evangelium». Oppgaven å forkynne evangeliet er ikke overlatt til engler, men til mennesker. Hellige engler har vært opptatt med å lede dette arbeidet og har drevet de store bevegelser som har hatt som oppgave å virke for menneskers frelse. Men selve forkynnelsen av evangeliet er overlatt til Kristi tjenere på jorden.
Gudfryktige personer som var lydige mot Guds Ånd og hans ord, skulle forkynne advarselen til verden. Det var de som gav akt på «profetordet», lampen «som lyser på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen går opp». De hadde søkt etter kunnskap om Gud mer enn etter skatter, fordi de mente at det var «bedre å skaffe seg visdom enn sølv, den vinning den gir, er større enn gull». Og Herren åpenbarte guds rikets storhet for dem. «Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham, i pakten med ham får de rettledning.»29
Jesus sa: «Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere.» De som vender seg bort fra lyset Gud har gitt, eller som forsømmer det mens de har adgang til det, blir i mørke. Men Jesus har sagt: «Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»30 Enhver som er fast bestemt på å gjøre Guds vilje, og som oppriktig følger det lyset som allerede er gitt, vil få mer lys. En stjerne med himmelsk lys vil bli sendt til en slik person for å veilede ham til hele sannheten.
Da Kristus ble født, kunne prestene og de skriftlærde i Jerusalem, de som skulle forvalte Guds ord, ha forstått tidenes tegn, og forkynt at han som var lovt, skulle komme. Mika hadde forutsagt hans fødested, og Daniel hadde oppgitt tiden.31
Gud hadde kunngjort disse profetiene for jødenes ledere. De hadde ingen unnskyldning for å være uvitende om at Messias snart skulle komme, og unnlate å forkynne det. Deres uvitenhet skyldtes syndig forsømmelse. Jødene bygde minnesmerker over Guds profeter som var blitt drept, mens de i ærbødighet for verdens stormenn hyllet Satans tjenere. De var så opptatt av sin ærgjerrige kamp for status og makt i verden at de overså den anerkjennelse som himmelens konge ville gi dem.
Med alvor og interesse burde Israels åndelige ledere ha prøvd å finne ut hvor, når og på hvilken måte den største begivenhet i verdens historie skulle inntreffe - Guds Sønns komme for å frelse menneskene. Hele folket burde ha våket og ventet for å kunne være blant de første som bød verdens frelser velkommen. Men i Betlehem måtte to trette vandrere fra Nasaret gå gjennom den trange gaten helt til utkanten av byen i et forgjeves forsøk på å få tak i et sted der de kunne finne hvile og ly for natten. Men ingen dører var åpne for dem. Til slutt måtte de ta til takke med en ussel stall, og der ble verdens frelser født.
Engler hadde vært vitne til den herlighet som Guds Sønn hadde sammen med Faderen før verden ble til. Med den dypeste interesse hadde de sett frem til hans komme til jorden som en gledelig begivenhet for alle mennesker. Engler skulle bringe det glade budskap til dem som var beredt til å ta imot det, og med glede ville de kunngjøre det ut over jorden.
Kristus hadde fornedret seg for å ta på seg menneskelig natur. Han skulle bære en ubeskrivelig byrde av smerte når han gav seg selv som offer for synd. Men englene ønsket at Guds egen Sønn endog i sin fornedrelse skulle opptre blant menneskene med en verdighet og en herlighet som svarte til hans karakter. Ville verdens ledende menn samles i Israels hovedstad for å hylle ham? Skulle hærskarer av engler fremstille ham for en forventningsfull forsamling?
En engel besøker jorden for å se hvem som er beredt til å by Jesus velkommen. Men han finner ikke noe tegn på forventning. Han hører ingen takk og lovsang fordi Messias skal komme. Engelen venter en stund over den utvalgte byen og over templet der Gud i århundrer hadde åpenbart seg. Men også her møter han den samme likegyldighet.
I sin prakt og stolthet bærer prestene frem vanhellige ofre i templet. Høyrøstet stiller fariseerne seg frem for folket eller sier frem hovmodige bønner på gatehjørnene. I palassene, blant tidens filosofer og i rabbinernes skoler er folk like uvitende om det vidunderlige som har fylt hele himmelen med fryd og lovsang - at menneskenes frelser snart skal komme til verden.
Ikke noe tyder på at de venter Kristus. Ingen forberedelser blir gjort for livets fyrste. Full av undring er det himmelske sendebud i ferd med å vende tilbake til himmelen med den sørgelige kunngjøring.
Men så oppdager han en flokk gjetere som holder vakt over saueflokken om natten. Mens de stirrer opp mot stjernehimmelen, tenker de på forutsigelsen om en Messias som skal komme til jorden, og de lengter etter at det skal skje. Her er noen som er parat til å ta imot det himmelske budskap. Og plutselig viser Herrens engel seg og kunngjør den store gleden. En overjordisk herlighet stråler over hele sletten, og en talløs englehær kommer til syne. Og som om gleden er for stor til å formidles av et enkelt sendebud, bryter en mangfoldighet av røster ut i den sangen som alle de frelste en gang skal synge: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!»
Det var ikke bare på fjellene i Judea, ikke bare blant de fattige gjeterne at englene fant noen som ventet på Messias. Også blant fremmede folkeslag var det noen som ventet. Det var vismenn, rike og høybårne filosofer fra Østen. Gjennom naturstudium hadde de lært Gud å kjenne i hans skaperverk. I de hebraiske skriftene hadde de lest om stjernen som skulle stige opp fra Jakob. Med iver ventet de på ham som ikke bare skulle være en «trøst for Israel», men «et lys som blir til åpenbaring for hedningene» og til «frelse helt til jordens ende».32 De søkte etter lys, og lys fra Gud opplyste veien foran dem. Mens prestene og rabbinerne i Jerusalem, som var satt til å være sannhetens voktere og tolkere, var i mørke, førte den himmelske stjernen disse fremmede til den nyfødte kongens fødested.
Det er for «dem som venter på ham», at Kristus annen gang «skal komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse». Som tilfellet var med kunngjøringen om Frelserens fødsel, ble heller ikke budskapet om hans annet komme overlatt til folkets åndelige ledere. De hadde ikke opprettholdt kontakten med Gud, men hadde avvist lyset fra himmelen. Derfor var de ikke blant dem som apostelen Paulus omtaler på denne måten: «Men dere, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle overrumple dere som en tyv. For dere er alle lysets barn og dagens barn; vi hører ikke natten eller mørket til»33
Vekterne på Sions murer burde ha vært de første til å ta imot kunngjøringen om Frelserens komme, de første til å heve røsten for å forkynne at hans komme var nær, de første til å oppfordre folk til å berede seg for å ta imot ham. Men de var likegyldige og drømte om fred og ingen fare mens folket sov i sine synder.
Jesus så sin menighet som et ufruktbart fikentre fullt av vakre blad, men uten frukt. Med stolthet overholdt de religionens ytre former, men de manglet sann ydmykhet, anger og tro - det eneste som gjør gudsdyrkelsen akseptabel for Gud. I stedet for å bære preg av Åndens dyder, var de hovmodige, formalistiske, forfengelige, selviske og herskesyke. En frafallen menighet lukket øynene for tidens tegn. Men Gud sviktet ikke, og hans trofasthet tok ikke slutt. Men de forlot ham og vendte seg bort fra hans kjærlighet. Løftene ble ikke oppfylt på dem, for de nektet å etterkomme betingelsene.
Dette er den uunngåelige følgen av å unnlate å verdsette og gjøre bruk av det lys og de fortrinn Gud gir. Dersom menigheten ikke vil gå der han viser vei, hvis den ikke tar imot hver lysstråle og utfører hver plikt han viser den, vil troslivet uunngåelig bli redusert til formalisme, og sann gudsfrykt vil forsvinne. Gang på gang kan dette påvises i kirkehistorien.
Gud krever tro og lydighet som svarer til de goder og privilegier han har gitt. Lydighet krever offer og innbefatter et kors. Derfor avslo så mange av Kristi bekjennende tilhengere å ta imot lyset fra himmelen. Som jødene i gammel tid, kjente de ikke sin besøkelsestid.34 Fordi de var stolte og vantro, gikk Herren forbi dem og åpenbarte sannheten for slike som, i likhet med gjeterne utenfor Betlehem og vismennene fra Østen, fulgte alt det lyset de fikk.
1) Jud 14.15; Job 19,25-27
2) Sal 50,2-4; 96,11-13
3) Jes 26,19; 25,8.9
4) Hab 3,3-13
5) Joh 14,1-3; Matt 25,31.32
6) Apg 1,11; l Tess 4,16; Åp 1,7
7) Apg 3,21; Åp 11,15; Jes 40,5;61,11;28,5
8) Jes 51,3; 35,2; 62,4.5
9) 1 Tess 4,16-18
10) Åp 22,20
11) Daniel T. Taylor, The Reign of Christ on Earth, s. 33,54, 129-134,158
12) Samme, s. 158,134
13) Samme, s. 151,145
14) Richard Baxter, Works 17, s.555,500,182,183
15) Luk 21,25; Mark 13,24-26; Åp 6,12
16) Charles LyelI, Principles of Geology, s. 495
17) Encyclopedia Americana, art. Lisabon, 1831 utg.
18) Mark 13,24; R.M. Devens, Our First Century, s. 89
19) The Essex Antiquarium 3, april 1899, nr. 4, s. 53,54
20) W. Gordon, History of The Rise, Progress, and Establishment of the Independence of the USA, 3, s. 57
21) I. Thomas, Massachusetts Spy 10, nr. 472, 25. mai 1780
22) Massachusetts Historical Society Collections 1, 1792, 1. serie, s. 97
23) Joel 3,4.
24) Luk 21,28-31
25) Luk 21,34.36; Åp 3, 1.3
26) Joel 2,11; Hab 1,13; Hos 8,2.1; Sal 16,4; Am 5,20; Sef 1,12; Jes 13,11; Sef 1,18.13
27) Jer 4,19.20; Sef 1,15.16; Jes 13,9
28) Joel 2,1.15-18.12.13
29) 2 Pet 1,19; Ord 3,14; Sal 25,14
30) Joh 12,35; 8,12
31) Mi 5,2; Dan 9,25
32) Luk 2,25.32; Apg 13,47
33) Heb 9,28; 1 Tess 5,4.5
34) Luk 19,44
Neste kapittel: En mann for sin tid
Forside | Detaljert kapitteloversikt
Mot historiens Klimaks - En bok av Ellen Gould White.
www.mothistoriensklimaks.no