Kapittel 15:
I et av landene hvor lyset fikk innpass, ble det uten virkning i det tette mørket. I århundrer kjempet sannhet og villfarelse om overtaket, inntil det onde til sist seiret, og sannheten ble fortrengt. «Dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket høyere enn lyset.»1 Denne nasjonen måtte ta konsekvensene av sitt valg. Innflytelsen fra Guds Ånd ble fjernet fra et folk som hadde avvist hans nådegave. Det onde fikk lov å utfolde seg, og hele verden fikk se følgene av å forkaste lyset med fullt overlegg.
Kampen mot Bibelen, som raste i så mange århundrer i Frankrike, nådde klimaks under revolusjonen. Det fryktelige opprøret var bare en naturlig konsekvens av at romerkirken undertrykket Bibelen. Det var det mest slående eksempel på følgene av romerkirkens politikk som verden noen gang hadde sett - en kurs som kirken hadde fulgt i over tusen år.
Undertrykkelsen av Den hellige skrift i den tiden da pavedømmet dominerte, var forutsagt av profetene. Åpenbaringsboken peker på de fryktelige følger som særlig skulle ramme Frankrike på grunn av maktutfoldelsen fra «syndens menneske».
Tidsperiodene som er nevnt her - de «42 måneder» og de «1260 dager» - er identiske og svarer til den tiden Kristi menighet skulle undertrykkes av romerkirken. De 1260 år med pavelig overhøyhet begynte år 538 e.Kr. og måtte derfor ende i 1798. Da trengte en fransk hær inn i Rom og tok paven til fange, og han døde i landflyktighet. Riktignok ble en ny pave valgt kort tid etter, men pavedømmet har aldri siden hatt den makt det hadde før.
Forfølgelsen av menigheten varte ikke hele perioden på 1260 år. I medlidenhet med sitt folk forkortet Gud den harde trengselstiden. Slik forutsa Jesus den store trengselen som skulle ramme menigheten: «Om den tiden ikke ble forkortet, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for de utvalgtes skyld skal den tiden forkortes.»3 Reformasjonen førte til at forfølgelsen opphørte før 1798.
Om de to vitner skriver profeten videre: «Dette er de to oliventrær og de to lysestaker som står foran jordens herre.» Og salmisten utbryter: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.»4 De to vitner er Det gamle og Det nye testamente. Begge taler om Guds lovs opphav og dens evige gyldighet. De vitner begge om frelsesplanen. Forbildene, ofringene og profetiene i Det gamle testamente peker frem til en frelser som skulle komme. Evangeliene og brevene i Det nye testamente forteller om en frelser som kom nøyaktig på den måten som symbolene og profetiene forutsa.
«Jeg vil sette mine to vitner, kledd i sørgetøy av sekk, til å profetere i 1260 dager.» I det meste av denne tiden var Guds vitner lite kjent. Romerkirken la an på å skjule sannheten for folk, og fikk falske vitner til å motsi deres innhold.
Bibelen ble fordømt av kirkelige og borgerlige myndigheter. Dens utsagn ble forvansket, og alle mulige forsøk som mennesker og demoner kunne pønske ut, ble gjort for å lede folks oppmerksomhet bort fra den. De som våget å forkynne dens budskap, ble forfulgt, forrådt, torturert og fengslet. De ble martyrer for sin tro, eller de ble tvunget til å flykte opp i fjellene eller søke ly i huler og grotter. Da profeterte disse trofaste vitner, kledd i sørgetøy. Likevel fortsatte de å vitne i alle de 1260 år. Selv i de mørkeste tider fantes det trofaste personer som elsket Guds ord og forsvarte hans ære. Disse tro tjenere fikk visdom, kraft og myndighet til å forkynne evangeliet i hele denne tiden.
«Og er det noen som vil skade dem, går det ild ut av munnen på dem og gjør ende på deres fiender. Ja, om noen vil skade dem, slik skal han dø!» Folk kan ikke ustraffet trampe på Guds ord. Betydningen av denne fryktelige dom blir fremholdt i Åpenbaringsbokens siste kapittel: «Jeg sier til enhver som hører ordene i denne profetiske bok: Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok; og om noen tar bort noe av ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta fra ham hans del i livets tre og i den hellige by, som det er skrevet om i denne bok.»5
Slike advarsler har Gud gitt for å hindre at mennesker på noen måte forandrer det han har åpenbart eller pålagt. Det gjelder alle som påvirker folk til ikke å ha aktelse for Guds lov. De som respektløst hevder at det ikke betyr noe om man lyder Guds lov eller ikke, burde derfor skjelve av frykt. Alle som setter sine egne meninger høyere enn Guds åpenbaring, som vil endre Skriftens klare mening for å avpasse den etter smak og behag eller for å kunne følge verden, pådrar seg et fryktelig ansvar. Skriftens ord, Guds lov, vurderer hvert menneskes karakter og dømmer alle som ikke består denne ufeilbare prøven.
Under påskudd av å akte Bibelen høyt hadde romerkirken holdt den skjult i et ukjent språk og dermed gjort den utilgjengelig for folk. Mens pavedømmet regjerte, profeterte de to vitner «kledd i sørgetøy». Men en annen makt - dyret fra avgrunnen - skulle stå frem og føre en åpenlys krig mot Guds ord.
«Den store byen», der disse vitnene ble drept på gatene, og der likene ligger, er «åndelig talt» Egypt. Av alle nasjoner som omtales i bibelhistorien, gikk Egypt lengst i å benekte Guds eksistens og sette seg opp mot ham. Aldri har noen hersker dristet seg til et mer åpent og egenmektig opprør mot himmelens myndighet enn kongen av Egypt. Da Moses kom med budskapet fra Herren, svarte farao stolt: «Hvem er Herren... siden jeg skal lyde ham og la folket fare? Jeg kjenner ikke Herren og vil ikke la Israel fare.»6 Dette er ateisme. Den nasjonen som Egypt var et symbol på, skulle på lignende måte avvise Guds krav og vise den samme vantro og tross.
«Den store byen» blir også åndelig talt sammenlignet med Sodoma. Fordervelsen i Sodoma, som var et resultat av brudd på Guds lov, viste seg særlig i form av usedelighet. Denne synden skulle også være et fremherskende trekk hos den nasjonen som svarer til beskrivelsen i bibelteksten.
Frankrikes historie er den nøyaktigste og mest slående oppfyllelse av denne profetien. Under revolusjonen i 1793 hørte verden for første gang en forsamling av personer som var født og oppvokst i et sivilisert land, og som hadde påtatt seg å styre en av Europas mest fremtredende stater, avvise den mest opphøyede sannhet som mennesker kan få del i, idet de samstemmig fornektet troen på og tilbedelsen av en guddom.7
Frankrike var den eneste nasjon i verden som kunne dokumentere å ha gått til åpent opprør mot universets skaper. Det har vært og vil fortsatt være mange gudsbespottere og ateister både i England, Tyskland, Spania og andre steder. Men Frankrike inntar en særstilling i verdenshistorien, som det første landet der nasjonalforsamlingen har erklært at det ikke finnes noen Gud, og der hele befolkningen i hovedstaden og et stort flertall utenfor danset og sang av glede da de mottok kunngjøringen. 8
Frankrike hadde også de kjennetegn som særpreget Sodoma. Revolusjonstiden kunne oppvise en moralsk fordervelse lik den som førte til undergang for Sodoma og Gomorra. Den franske nasjonens ateisme blir fremstilt sammen med tøylesløsheten, slik profetien påviser.
«I nøye sammenheng med lovene om religionen, var loven om ekteskapet - den helligste forening som mennesker kan inngå, og som så sterkt bidrar til stabilitet i samfunnet. Den ble her redusert til bare en borgerlig kontrakt av midlertidig art som to personer kunne inngå og oppløse etter behag. ... Dersom demoner hadde satt seg fore å finne den mest effektive metoden for å tilintetgjøre alt som er høyverdig, vakkert eller varig i familielivet, så de kunne være sikre på at virkningen av denne skaden skulle fortsette fra slektledd til slektledd, kunne de ikke ha funnet en mer effektiv plan enn å bryte ned ekteskapet. ... Den kvinnelige skuespilleren Sophie Arnoult, som var kjent for sitt vidd, karakteriserte republikkens ekteskapslovgivning som «tøylesløshetens sakramente».»9
«Der hvor deres Herre ble korsfestet.» Også denne del av profetien ble oppfylt i Frankrike. Ikke i noe annet land hadde fiendskapet mot Kristus kommet klarere til uttrykk. Ikke i noe annet land hadde sannheten møtt en mer bitter og grusom motstand. I den forfølgelsen som Frankrike satte i verk mot evangeliets tilhengere, ble Kristus korsfestet gjennom sine etterfølgere.
I århundrer hadde de troendes blod flytt. Mens valdenserne ofret livet i Piemont-fjellene for «Guds ord og Jesu Kristi vitnesbyrd», hadde albigenserne i Frankrike båret frem et lignende vitnesbyrd om sannheten. Under reformasjonen ble tilhengerne drept etter grusom tortur. Konger og adelsmenn, kvinner av høy byrd og unge piker, nasjonens stolthet, hadde frydet seg over martyrenes lidelser. I kampen for menneskenes helligste rettigheter hadde de tapre hugenottene blødd på mange slagmarker. Protestantene ble regnet som fredløse. Det ble utlovt belønning for å gripe dem, og de ble jaget som ville dyr.
«Menigheten i ødemarken», de få etterkommerne av de første kristne som enda på 1700-tallet eksisterte i Frankrike, skjult i fjellene i sør, holdt fremdeles fast på sine fedres tro. Når de om natten dristet seg til å komme sammen oppe i fjellene eller på øde vidder, ble de jaget av ryttere og slept i fangenskap som galeislaver på livstid. De fineste, beste og mest begavede franskmenn ble lagt i lenker og torturert sammen med tyver og drapsmenn.10
Andre, som fikk en mer human behandling, ble uten videre skutt mens de ubevæpnet og hjelpeløse falt på kne i bønn. Hundrevis av gamle menn, forsvarsløse kvinner og uskyldige barn lå døde igjen på jorden der de hadde holdt møte. Folk som streifet langs fjellsidene eller gjennom skogene der disse menneskene hadde pleid å samles, kunne ofte «for hvert fjerde skritt de tok, oppdage lik som lå i gresset eller hang i trærne». Landet deres, som var ødelagt av sverd, øks og bål, «var blitt omgjort til en eneste stor, dyster ørken».
«Disse grusomhetene foregikk ikke i en mørk tidsalder, men i Ludvig 14.s glansfulle æra. Vitenskap og litteratur blomstret, og hoffets og hovedstadens geistlighet var lærde og veltalende menn som gav seg ut for å være ydmyke og menneskevennlige.»11 Men aller mørkest i den lange rekken av forbrytelser, frykteligst blant de djevelske handlinger i alle de redselsfulle århundrer, var Bartolomeus-natten.
Ennå blir man fylt med gru når man tenker på dette feige og fryktelige overfallet. Tilskyndet av prester og prelater gav kongen av Frankrike sitt samtykke til denne redselsfulle udåd. En klokke som kimet i nattestillheten, var signalet til massakren. Tusenvis av protestanter som sov rolig i sine hjem fordi de stolte på kongens æresord, ble uten varsel grepet og myrdet med kaldt blod.
Likesom Kristus var den usynlige leder for sitt folk da de drog ut fra slaveriet i Egypt, var Satan den usynlige leder for sine undersåtter i denne udåd som mangfoldiggjorde tallet på martyrer. I sju dager varte massakren i Paris, de første tre dagene var preget av ubeskrivelig villskap. Den var ikke begrenset til selve byen, men etter ordre fra kongen fortsatte den i alle provinser og byer der det fantes protestanter. Det ble ikke tatt hensyn til kjønn eller alder. Hverken spedbarn eller oldinger ble spart. Adelsmann og bonde, gammel og ung, mor og barn ble sablet ned. I to måneder varte massakren i Frankrike. Sytti tusen av nasjonens beste borgere ble ofret.
«Da nyheten om massakren nådde Rom, var geistlighetens jubel grenseløs. Kardinalen av Lorraine belønnet budbæreren med tusen dukater, og kanonen på St. Angelo tordnet en gledessalutt. Klokkene kimte fra hvert eneste kirketårn, og festbål forvandlet natt til dag. I spissen for kardinaler og andre høye kirkemenn gikk Gregor 13. i et langt opptog til St. Louis-kirken, der kardinalen av Lorraine holdt takkemesse. En medalje ble preget til minne om massakren. I Vatikanet kan man ennå se tre freskomalerier av Vasari, som fremstiller angrepet på admiralen, videre kongen som sammen med sine rådgivere planla blodbadet, og endelig selve massakren. Fra paven fikk Karl tilsendt Den gylne rose, og fire måneder etter massakren... hørte han med tilfredshet en preken av en fransk prest... som talte om «den dagen, så full av glede og lykke, da den hellige far mottok kunngjøringen og under høytidelig seremoniell gikk for å takke Gud og St. Louis».»12
«Da skal dyret som stiger opp av avgrunnen, føre krig mot dem, seire over dem og drepe dem.» De ateistiske krefter som hersket i Frankrike under revolusjonen og under terrorregimet, førte en slik krig mot Gud og hans ord som verden aldri hadde sett maken til. Nasjonalforsamlingen forbød all gudsdyrkelse. Bibler ble samlet sammen og brent offentlig med alle mulige tegn på forakt. Guds lov ble tråkket ned. Bibelske ordninger ble opphevet. Den ukentlige hviledagen ble avskaffet, og i stedet ble hver tiende dag benyttet til svir og gudsbespottelse. Dåp og nattverd ble forbudt, og på kirkegårdene ble det satt opp iøynefallende plakater som kunngjorde at døden var en evig søvn.
Gudsfrykt er på ingen måte begynnelsen til visdom, ble det sagt, men begynnelsen til dårskap. All religiøs feiring ble forbudt, unntatt den som gjaldt friheten og fedrelandet. «Biskopen av Paris ble ført frem for å spille hovedrollen i det mest skamløse og skandalepregede skuespill som noen gang har forekommet i en nasjonalforsamling. ... Omgitt av fullt seremoniell måtte han erklære at den kristne tro som han hadde forkynt i så mange år, helt og holdent var et prestebedrag som ikke hadde noe som helst grunnlag i historien eller i noen hellig sannhet. I høytidelige og klare ordelag benektet han eksistensen av den guddom han var blitt ordinert til å tjene, og gikk inn for å hylle frihet, likhet, dyd og moral. Så la han sine biskopelige ordenstegn på bordet og ble broderlig omfavnet av forsamlingens president. En hel del frafalne prester fulgte denne prelatens eksempel.»13
«Og de som bor på jorden, skal glede og fryde seg over deres skjebne og sende hverandre gaver. For disse to profetene hadde vært en stor plage for dem som bor på jorden.» Det vantro Frankrike hadde brakt Guds to vitners refsende røst til taushet. Sannhetens ord lå dødt på gatene, og de som var imot restriksjonene og kravene i Guds lov, frydet seg. Mennesker trosset himmelens konge offentlig. På samme måte som synderne i gammel tid, ropte de: «Hvordan vet Gud om det? Har Den Høyeste kjennskap til noe?»14
Med en guds bespottelig dristighet som er nesten utrolig, uttalte en av prestene for den nye orden: «Gud, hvis du er til, da hevn ditt skadelidte navn. Jeg utfordrer deg! Du holder deg taus, du tør ikke slippe tordenen løs. Hvem vil heretter tro at du er til?» Det lyder som et ekko av faraos ord: «Hvem er Herren som jeg skal lyde?» «Jeg kjenner ikke Herren.» «Dåren sier i sitt hjerte: «Det finnes ingen Gud.»» Og Herren sier om dem som forvrenger hans ord: «Det skal bli klart for alle hvor vettløse de er.»15
I denne forrykte situasjonen er en av seremoniene uten sidestykke når det gjelder dårskap og ugudelighet. Nasjonalforsamlingens dører ble åpnet, og i spissen for et orkester kom bystyret i høytidelig prosesjon, mens de sang en hymne til ære for friheten. Mellom seg hadde de en tilslørt kvinne som de kalte «fornuftens gudinne». For fremtiden skulle hun tilbes. Etter at hun var ført frem foran forsamlingen, ble sløret fjernet under utfoldelse av stort seremoniell, og hun fikk deretter plass til høyre for presidenten. De kjente henne igjen som dansepike ved operaen. Frankrikes nasjonalforsamling hyllet denne personen som den beste representant for den fornuften de tilbad.
Denne ugudelige og latterlige komedie ble noe av en motesak, og innsettelsen av «fornuftens gudinne» ble gjentatt ut over landet der folk gjerne ville vise at de var på høyde med revolusjonen.16
Taleren som innledet fornuftstilbedelsen, erklærte: «Lovgivere! Fanatismen har måttet vike for fornuften. Dens matte øyne kunne ikke tåle det klare lyset. En veldig folkemengde er i dag til stede under disse gotiske hvelvinger som for første gang gjenlyder av sannheten. Her har det franske folk nå feiret den eneste sanne tilbedelse - tilbedelsen av friheten og fornuften. Her har vi uttalt ønsket om fremgang for republikkens våpen. Her har vi oppgitt livløse guder til fordel for fornuften, den levende statue, naturens mesterverk.»17
Da gudinnen ble ført inn i nasjonalforsamlingen, tok taleren henne i hånden og uttalte, idet han henvendte seg til forsamlingen: «Dødelige! skjelv ikke lenger for den maktesløse torden fra en Gud som frykten deres har skapt. Heretter skal dere ikke anerkjenne noen annen guddom enn fornuften! Her ser dere dens reneste og edleste bilde. Hvis dere må ha noen å tilbe, bør dere bare tilbe slike som denne. ... Knel for frihetens høye senat, fornuftens slør!»
Etter at presidenten hadde omfavnet guddinnen, ble hun plassert i en praktfull vogn og ført forbi en uhyre menneskemengde til Notre Damekatedralen for å innta guddommens plass. Der ble hun plassert på høyalteret og hyllet av hele forsamlingen. 18
Ikke lenge etter ble Bibelen offentlig brent. En dag gjorde representanter for det offentlige museumsselskapet sin entre i rådhuset og ropte: «Leve fornuften!» mens de på en stake bar med seg forkullede rester av forskjellige bøker, deriblant bønnebøker, messebøker og Bibelen. Presidenten uttalte: «I et stort bål har de sonet for alle tåpeligheter som de har fått menneskeslekten til å begå.»19
Frihetstanken fulgte Bibelen. Overalt hvor evangeliet fikk innpass, våknet folk. De begynte å kaste av seg lenkene som hadde gjort dem til slaver under uvitenhet, last og overtro, og de begynte å tenke og handle som mennesker. Fyrstene la merke til dette og skalv av frykt for å miste sin enevoldsmakt.
Romerkirken nølte ikke med å egge dem til mistenksomhet og frykt. I 1525 sa paven til kongen av Frankrike: «Denne galskap (protestantismen) vil ikke bare forvirre og ødelegge religionen, men også myndighetene, adelen, all lov og orden og enhver rangorden.» Noen få år senere kom en pavelig nuntius med denne advarselen til kongen: «Unngå å bli bedratt. Protestantene vil ødelegge både det borgerlige og religiøse system. ... Tronen er i like stor fare som alteret. ... En ny religion vil nødvendigvis føre til en ny styreform.»20
Teologene appellerte til folks fordom ved å erklære at protestantismen «lokker menneskene bort i noe nytt og tåpelig. Den fjerner borgernes hengivenhet for kongen og ødelegger både kirke og stat». På den måten klarte romerkirken å sette Frankrike opp mot reformasjonen. Det var for å bevare kongemakten, beskytte adelen og opprettholde lovene at forfølgelsens sverd ble trukket.21
Lite ante landets herskere om følgene av denne skjebnesvangre politikken. Bibelens budskap ville ha lært folk rettferd, avhold, sannhet, likhet og nestekjærlighet, de prinsipper som er grunnlaget for en nasjons trivsel og vekst. «Rettferd løfter et folk.» «Tronen trygges ved rettferd.» «Rettferdigheten skal bringe fred, dens frukt blir evig ro og trygghet.»22
Den som lyder Guds lov, vil også akte og lyde landets lover. Den som frykter Gud, vil ære styresmaktene når de utøver rettvis og lovlig myndighet. Men det ulykkelige Frankrike forbød Bibelen og lyste dens tilhengere i bann. I århundrer måtte hederlige og prinsippfaste personer være galeislaver, dø på bålet eller råtne opp i fengsler. Det var folk med skarp forstand og moralsk styrke. De hadde mot nok til å stå fast på sin overbevisning, og tro nok til å lide for sannheten. Tusener og atter tusener reddet seg ved å flykte. Dette fortsatte i 250 år etter at reformasjonen hadde begynt.
I denne lange tiden var det i Frankrike neppe et slektledd som ikke var vitne til at evangeliets tilhengere måtte flykte for de forrykte forfølgerne. De land der de fant et fristed, ble beriket med den skarpsindighet, dyktighet, flid og orden som så ofte utmerket disse menneskene. I samme grad som andre land ble tilført disse goder, ble deres eget fattigere. Hvis alle som nå ble fordrevet, hadde fått bli i Frankrike, og hvis de dyktige utvandrerne hadde dyrket landet i disse tre hundre år, ville mye vært annerledes.
Hva ville ha skjedd hvis deres evner og oppfinnsomhet hadde vært brukt til å utvikle franske varer, og dersom de med sine skapende evner og sin forskertrang i disse tre hundre år hadde beriket litteraturen og fremmet vitenskapen? Og hva ville det ikke ha betydd for Frankrike i dag om deres klokskap hadde fått prege landets politikk, og deres tapperhet hadde fått utfolde seg i dets kriger, eller om deres rettssans hadde fått utforme landets lover, og Bibelens kristendom hadde fått påvirke folkets forstand og prege dets samvittighet! Det ville ha vært et stort, rikt og lykkelig land - et mønster for andre nasjoner.
De som forkynte kristne dyder, som kjempet for orden og system og som forsvarte monarkiet, ble med ubønnhørlig fanatisme jaget i landflyktighet. De som kunne gjort landet kjent og beundret, ble stilt på valg mellom bål og eksil. Til slutt var nasjonen fullstendig ruinert. «Det var ikke lenger noen samvittighet å forby, ingen tro å føre på bålet, ingen fedrelandskjærlighet å landsforvise.»23 Og revolusjonen med alle dens redsler var det sørgelige resultatet.
Etter at hugenottene hadde flyktet, fulgte en alminnelig nedgangstid i Frankrike. Blomstrende industribyer forfalt, fruktbare områder ble ødemark, åndelig sløvhet og moralsk nedgang fulgte en tid med uvanlig fremgang. Paris ble et eneste stort fattighus, og da revolusjonen brøt ut, regner man med at det var to hundre tusen fattige som trengte hjelp fra det offentlige. Det var bare jesuitterordenen som blomstret i denne syke nasjonen. Den hersket med et fryktelig tyranni over kirker og skoler, fengsler og galeier.
På mange steder var det adelen som eide jorden, mens bøndene bare var leilendinger. De var fullstendig i hendene på godseierne og måtte finne seg i deres urimelige krav. Middelklassen og de lavere lag av befolkningen måtte bære byrdene med å underholde både kirke og stat som la tunge skatter på dem.
Adelens ønsker var høyeste lov, og bøndene og leiefolket kunne gjerne sulte uten at undertrykkerne brydde seg om det. Hele tiden var folk nødt til å ta hensyn til godseiernes interesser. Bøndene levde i uavlatelig slit og fattigdom. Hvis de våget å klage, ble de behandlet med nedlatende forakt. Domstolene tok alltid parti for en adelsmann. Dommerne tok ofte imot bestikkelser, og hvert innfall fra aristokratiet hadde lovs gyldighet på grunn av den alminnelige korrupsjon.
Ikke engang halvdelen av skattene som rikfolk og geistligheten presset ut av folk, nådde frem til det kongelige eller biskopelige skattkammer. Resten ble satt over styr i tøylesløse utskeielser. De som på den måten utsuget sine medborgere, var selv fri for å betale skatt. Etter lov eller sedvane var de selvskrevne til alle offentlige embeter. De priviligerte utgjorde halvannet hundre tusen, og for at de skulle få det som de ville, var millioner av mennesker dømt til et håpløst og nedverdigende liv.
Man behøvde derfor ikke være profet for å forutse en fryktelig reaksjon. Som svar på rådgivernes advarsler pleide kongen svare: «Prøv å holde det gående så lenge jeg lever. Etter min død får det gå som det vil.» Man forsøkte å få i stand en reform, men forgjeves. Kongen var nok klar over manglene, men han hadde hverken mot eller styrke til å bøte på dem. Katastrofen som Frankrike gikk i møte, kom tydelig til uttrykk i det likeglade, egoistiske svaret han gav: «Etter meg kommer syndfloden!»
Ved å spille på kongens og over klassens mistenksomhet hadde romerkirken fått dem til å holde folket nede. Dette ville svekke staten slik at kirken fikk makt både over den og folket. Kirkens menn var fremsynte nok til å innse at for å få menneskene fullstendig i sin makt, måtte den lenkebinde deres åndsliv. Den sikreste måten å holde dem nede på, var å gjøre dem ute av stand til å bruke friheten. Tusen ganger verre enn de fysiske lidelser som kirkens politikk førte til, var den moralske nedverdigelsen. Uten kjennskap til Bibelen, og prisgitt hykleriets og selviskhetens læremestre, sank folk ned i uvitenhet, overtro og last, helt ute av stand til å være herre i eget hus.
Men det utviklet seg helt annerledes enn romerkirken hadde regnet med. I stedet for å holde massene i blind underkastelse under kirkens dogmer, førte det til opprør og gudsfornekteri. Folk foraktet pavemakten og oppfattet den som prestepolitikk, og mente at prestene var med på å holde dem nede. De kjente ingen annen Gud enn romerkirkens, og dens lære var deres eneste religion. De mente at kirkens griskhet og grusomhet stammet fra Bibelen, og derfor ville de ikke ha noe med den å gjøre.
Romerkirken hadde gitt en falsk fremstilling av Guds karakter og hans krav, og nå forkastet menneskene både Bibelen og dens opphavsmann. Kirken hadde krevd blind tro på sine dogmer under påskudd av at de var i samsvar med Bibelen. Voltaire og hans meningsfeller reagerte med å sette Guds ord fullstendig til side og spredte vantroens gift overalt. Romerkirken hadde trådt folket ned under sin jernhæl, og nå slet de nedverdigede, brutaliserte massene seg løs fra tyranniet og frigjorde seg fra dets grep. I raseri over falskhetens glitter som de så lenge hadde vist ærbødighet for, forkastet de både sannhet og løgn under ett. Og lastens slaver, som forvekslet frihet med tøylesløshet, jublet over sin innbilte frihet.
Da revolusjonen brøt ut, sørget kongen for at folket fikk større representasjon enn adelen og geistligheten til sammen. Dermed hadde de makten, men de var ikke beredt til å bruke den med klokskap og selvdisiplin. Ivrige som de var etter å gjøre slutt på all urett de hadde lidd under, bestemte de seg for å omdanne hele samfunnssystemet. Et rasende folk som var fylt av bitre minner om urett, bestemte seg for å gjøre ende på elendigheten som nå var blitt utålelig. De ville hevne seg på dem som de mente var skyld i deres lidelser. De som var blitt tyrannisert, tok i bruk de metoder som tyrannene hadde brukt. Nå undertrykket de sine tidligere undertrykkere.
Det ulykkelige Frankrike fikk en blodig høst av det som var sådd. Nasjonen måtte betale dyrt for at den hadde gitt seg inn under romerkirkens herskermakt. På det stedet som Frankrike under romerkirkens innflytelse hadde tent det første martyrbål da reformasjonen begynte, reiste revolusjonen den første giljotinen. Der hvor de første protestantiske martyrene ble brent på 1500-tallet, ble de første ofrene halshogd på 1700-tallet. Da Frankrike avviste evangeliet, som ville ha vært helsebot for nasjonen, ble døren åpnet for gudsfornekteri og ruin. Da Guds lov ble satt til side, var menneskelige lover ikke i stand til å holde lidenskapenes mektige flodbølge i sjakk, og landet ble herjet av opprør og anarki. Kampen mot Bibelen innvarslet det som i verdenshistorien blir kalt «terrorregimet». Fred og lykke forsvant fra hjem og sinn. Ingen var trygge. Den som triumferte den ene dagen, ble mistenkt og dømt den neste. Vold og begjær hersket uinnskrenket.
Konge, geistlighet og adel måtte finne seg i grusomhetene fra et opprørt og forbitret folk. Da kongen ble henrettet, økte dette bare hevntørsten, og de som hadde dømt ham til døden, skulle snart følge ham til skafottet. Det ble bestemt at alle som kunne mistenkes for å være imot revolusjonen, skulle henrettes. Fengslene var overfylt. En gang satt det mer enn to hundre tusen fanger der. Byene var fulle av redselsscener. En fraksjon av revolusjonære kjempet mot en annen, og Frankrike ble en eneste uhyre slagmark for stridende folkemasser som var besatt av utemmet villskap.
I Paris ble den ene oppstand avløst av den andre. Innbyggerne var splittet i et virvar av fraksjoner som tilsynelatende bare var opptatt av å utrydde hverandre. Og for å gjøre vondt verre ble landet involvert i langvarig og ødeleggende krig med stormaktene i Europa. Landet var nesten bankerott, soldatene krevde å få utbetalt det de hadde til gode, folk i Paris sultet, og røverbander plyndret landdistriktene. Sivilisasjonen gikk nesten under i lovløshet og last.
Bare så altfor effektivt hadde folk tatt etter det som romerkirken hadde lært dem om vold og tortur. Gjengjeldelsens dag var endelig kommet. Denne gangen var det ikke Jesu etterfølgere som ble fengslet og slept til bålet. De var for lengst omkommet eller landsforvist. Det skånselsløse paveveldet fikk merke at den dødbringende makt nå tilhørte dem som de selv hadde lært opp i voldsbruk.
Det eksempel på forfølgelse som den franske geistligheten så lenge hadde vist, falt nå med stor styrke tilbake på dem selv. Skafottene ble farget røde av prestenes blod. Galeiene og fengslene der hugenottene tidligere hadde holdt til, var nå fylt av forfølgerne. De katolske geistlige som nå satt lenket til toften mens de slet med årene, opplevde all den lidelse som kirken hadde vært så ivrig etter å påføre de fromme kjetterne.
«Så kom de dagene da de mest barbariske av alle lover ble håndhevet av de mest umenneskelige av alle domstoler - da ingen kunne hilse på sine naboer eller be sine bønner... uten fare for å begå en forbrytelse som medførte dødsstraff. Spioner lurte i hver krok. Giljotinen arbeidet hardt og lenge hver formiddag. Fengslene var like fullpakket som lasterommet i et slaveskip. Rennesteinene skummet av blod som rant ut i Seinen. ...
Mens vognlass med ofre daglig ble kjørt gjennom gatene i Paris bort til retterstedene, satte prokonsulene, som velferdskomitéen hadde sendt ut i provinsene, i gang orgier av en slik grusomhet som var ukjent endog i hovedstaden. Falløksen i mordmaskinen steg og falt i et altfor langsomt tempo. Fanger i lange rekker ble meiet ned med kardesker (kanonprosjektiler fylt med blykuler). Overfylte prammer ble boret i senk. Lyon ble forvandlet til en ørken. I Arras ble fangene endog nektet den grusomme barmhjertighet å få dø hurtig. Langs Loire-elven, fra Saumur like til Atlanterhavet, fråtset glenter og kråker i nakne lik som lå om hverandre. Det ble ikke tatt hensyn til kjønn eller alder. Hundrevis av gutter og jenter i syttenårsalderen ble myrdet av dette avskyelige regime. Småbarn ble revet bort fra morens bryst og kastet med spydspissen fra mann til mann langs rekken av jakobinere.» I løpet av en kort periode på ti år omkom mennesker i tusentall.
Når forkledd løgn blir avslørt, gir Satan den bare en annen forkledning, og masser av mennesker blir narret på ny. Da folk ble klar over at katolisismen var et bedrag, og Satan ikke lenger kunne bruke dette middel for å få dem til å overtre Guds lov, fikk han dem til å betrakte all religion som svindel, og Bibelen som en myte. Når de forkastet Guds lov, gav de seg over til uhemmet gudløshet.
Det skjebnesvangre feilgrep som førte slike ulykker over det franske folk, var at de overså det faktum at sann frihet finnes i Guds lov. «Å, ville du høre på mine bud! Da skulle din fred bli som elven, din rettferd som havets bølger.» «De gudløse har ingen fred, sier Herren.» «Den som hører på meg, skal bo trygt og leve i fred uten frykt for noe vondt.»24
Gudsfornektere, fritenkere og frafalne avviser Guds lov og motarbeider den. Men resultatene av deres innflytelse viser at velferd avhenger av lydighet mot hans lov. De som ikke vil lære leksen fra Guds bok, må lære den av verdenshistorien.
Da Satan arbeidet gjennom romerkirken for å forlede menneskene til ulydighet, skjedde det på en så fordekt måte at den nedverdigelse og elendighet som fulgte, ikke ble oppfattet som et resultat av overtredelse. Men Guds Ånd motarbeidet hans planer så han ikke fullt ut fikk virkeliggjøre sine forsett. Folk sporet ikke virkningen tilbake til årsaken og oppdaget ikke kilden til ulykkene. Men under revolusjonen ble Guds lov åpent satt til side av nasjonalforsamlingen. Og under terrorregimet som fulgte, kunne alle se sammenhengen mellom årsak og virkning.
Da Frankrike offentlig forkastet Gud og satte Bibelen til side, triumferte onde mennesker og mørkets makter over at de endelig hadde oppnådd det de så lenge hadde ønsket - et samfunn uten begrensningene i Guds lov. «Om dommen over den onde gjerning ikke straks blir satt i verk, får menneskene mot til å gjøre det onde.» 25 Men overtredelsen av en rettferdig lov fører uunngåelig til elendighet og ødeleggelse.
Selv om menneskene ikke straks ble hjemsøkt av straffedommen, kunne de ikke unngå den. Århundrers forbrytelser og frafall hadde samlet opp vrede til gjengjeldelsens dag. Da de som foraktet Gud, hadde fylt syndens mål, ble de klar over hvor skjebnesvangert det var å ha brukt opp Guds tålmod. Men det var for sent. Guds Ånd, som holder Satans grusomme makt i sjakk, ble for en stor del trukket tilbake, og han som bare gleder seg over menneskenes ulykke, fikk lov til å arbeide som han selv ville. De som hadde valgt å ta del i opprøret, høstet frukten av det inntil landet ble fylt med forbrytelser så redselsfulle at ingen penn kan skildre dem. Fra raserte provinser og ødelagte byer lød et fryktelig rop - et angstfylt og bittert rop.
Frankrike ble rystet som av jordskjelv. Religion, lov, samfunnsorden, familie, stat og kirke - alt ble knust av den hensynsløse hånden som hadde vært løftet mot Guds lov. Det var riktig som vismannen hadde skrevet: «Den gudløse faller for sin egen ondskap.» «En synder kan hundre ganger gjøre ondt og enda få leve lenge. Likevel vet jeg jo at det går de gudfryktige godt, de som har age for Gud. Men den ugudelige har ingen medgang.» «Fordi de hatet kunnskap og ikke valgte å frykte Herren, ... skal de få smake frukten av sin atferd og mettes med det de selv har planlagt.»26
Verden var forskrekket over de fryktelige synder som var følgen av å forkaste Bibelen, og folk innså nødvendigheten av å tro på Gud og hans ord som basis for dyd og moral. Herren sier: «Hvem er det du krenker og vanærer? Hvem tar du til orde imot? Du løfter dine øyne høyt mot Israels hellige.» «Se, derfor lar jeg dem kjenne, ja, denne gang skal de få kjenne min makt og min velde, og de skal sanne at mitt navn er Herren.»27
Om de to vitner sier profeten videre: «Da hørte de en høy røst fra himmelen som sa til dem: «Stig opp hit!» Og de steg opp til himmelen i en sky, midt for øynene på sine fiender.»28
Etter at Frankrike førte krig mot Guds to vitner, er disse blitt hedret som aldri før. I1804 ble Det britiske og utenlandske bibelselskap stiftet. Senere ble det opprettet lignende organisasjoner med tallrike avdelinger på andre steder i Europa. Det amerikanske bibelselskap ble stiftet i 1816. Da Det britiske bibelselskap ble dannet, var Bibelen trykt og utgitt på femti språk. Senere er den blitt oversatt til mange hundre språk og dialekter.
I de siste femti år før 1792 var det bare liten interesse for å drive misjon. Det ble ikke dannet nye selskaper, og få kirkesamfunn engasjerte seg i å bringe evangeliet til land utenfor den kristne verden. Men mot slutten av 1700-tallet skjedde det en stor forandring. Folk begynte å bli utilfredse med følgene av rasjonalismen og forstod hvor nødvendig det var med en kristendom som grunnet seg på åpenbaring og erfaring. Fra den tiden vokste fremmedmisjonen som aldri før.
Utviklingen av boktrykkerkunsten satte ny fart i bibelspredningen. Økt samferdsel mellom landene, nedbrytingen av skranker som gamle fordommer og nasjonal isolasjon hadde skapt, sammen med pavens tap av verdslig makt, banet veien for utbredelsen av Guds ord. I mange år har det vært fritt salg av bibler hos bokhandlerne i Rom, og nå er den spredt til alle deler av verden.
Voltaire uttalte en gang i overmot: «Jeg er lei av å høre folk si at tolv menn grunnla den kristne religion. Jeg skal vise at en mann er nok til å utrydde den.» Slekt har fulgt slekt siden han døde. Millioner har tatt del i kampen mot Bibelen, men den er langt fra å være utryddet. Der det på Voltaires tid fantes hundre eksemplarer, finnes det nå titusen, ja hundretusen. En av de første reformatorene uttalte: «Bibelen er en ambolt som har slitt ut mange hamrer. Herren sier: «De våpen som blir smidd mot deg, skal mislykkes, alle sammen. Hvert klagemål som blir reist mot deg, skal du kunne gjendrive.»29
«Ordet fra vår Gud står fast for evig.» «Pålitelige er alle hans påbud. De står ved lag for evig og alltid, de er gitt i troskap og rettvishet.»30 Alt som er bygd på menneskelig myndighet, skal falle. Men det som grunner seg på den klippen som er Guds uforanderlige ord, skal bestå til evig tid.
1) Joh 3,19
2) Åp 11,2-11
3) Matt 24,22
4) Åp 11,4; Sal 119,105
5) Åp 11,5; 22,18.19
6) 2 Mos 5,2
7) Sir Walter Scott, Life of Napoleon l, kap. 17
8) Blackwood's Magazine, nov. 1870
9) Scott
10) Wylie 22, kap. 6
11) Samme, kap. 7
12) Henry White, The Massacre of S:t Bartholomew, kap. 14, par. 34
13) Scott
14) Sa173,11
15) Sir Archibald Alison, History of Europe l, kap. 10; Sal 14,1; 2 Tim 3,9
16) Scott
17) M.A. Thiers, History of the French Revolution 2, s. 370,371
18) Alison
19) Journal of Paris nr. 318, 1793
20) G.de Felice, History of the Protestants of France l, kap. 2, par. 8; D'Aubginé 2,kap.36
21) Wylie 13, kap. 4
22) Ord 14,34; 16,12; Jes 32,17
23) Wylie, kap. 20
24) Jes 48,18.22; Ord 1,33
25) Fork 8, 11
26) Ord 11,5; Fork 8,12.13; Ord 1,29-31
27) Åp 11,11; Jes 37,23; Jer 16,21
28) Åp 11,12
29) Jes 54,17
30) Jes 40,8; Sal 111,7.8
Neste kapittel: På flukt til frihet
Forside | Detaljert kapitteloversikt
Mot historiens Klimaks - En bok av Ellen Gould White.
www.mothistoriensklimaks.no