Kapittel 12:
Etter Speyer-protesten og trosbekjennelsen i Augsburg, som markerte reformasjonens seier i Tyskland, fulgte flere år i kamp og mørke. Det så ut som om protestantismen skulle bli fullstendig ødelagt av splittelser blant tilhengerne og angrep utefra. Tusener måtte bøte med livet.
Det brøt ut borgerkrig, protestantismens sak ble forrådt av en av dens fremste ledere, og de edleste blant de reformerte fyrster falt i keiserens hender og ble slept som fanger fra by til by. Men keiseren led nederlag nettopp som seieren syntes sikker. Han så at byttet ble revet ut av hendene hans, og til sist ble han tvunget til å tolerere de læresetninger han hadde satt seg som mål å utrydde.
Han hadde satt keiserdømmet, sin store rikdom og endog livet inn på å utrydde kjetteriet. Nå ble hæren hans ødelagt i kamp, finansene skrumpet inn, og de mange lydrikene var truet av opprør, mens den tro han forgjeves hadde forsøkt å utrydde, spredte seg mer og mer. Karl 5. hadde kjempet mot Den Allmektige. Gud hadde sagt: «Det bli lys!» Men keiseren hadde holdt fast på mørket. Hans planer hadde slått feil. Den langvarige kampen hadde tært på kreftene, og han ble gammel før tiden. Derfor frasa han seg tronen og gikk i kloster.
Også i Sveits kom det mørke dager for reformasjonen. Mange kantoner tok imot den reformerte tro, mens andre holdt blindt og ubøyelig på romerkirkens lære. Forfølgelsen av dem som ville ta imot sannheten, resulterte i borgerkrig. Zwingli og mange som hadde sluttet seg til ham, falt på den blodige slagmarken ved Kapel. Disse store ulykkene gikk hardt inn på Oecolampadius, og han døde kort tid etter.
Rom triumferte, og på mange steder så det ut som om pavedømmet skulle vinne tilbake alt det tapte. Men han som fra evighet har gitt sine råd, hadde ikke sviktet sin sak eller sitt folk. Han skulle fri dem ut. I andre land hadde han personer som skulle føre reformasjonen videre.
Lefévre var en ivrig helgentilbeder, og han hadde påtatt seg å skrive helgenenes og martyrenes historie med bakgrunn i kirkens tradisjon. Dette var et stort og krevende arbeid, og han hadde allerede kommet godt i gang da han kom til å tenke på at han kanskje kunne dra nytte av Bibelen. Han begynte derfor å studere den. Her fikk han virkelig lese om helgener, men ikke slike som var omtalt i kirkens opptegnelser. Himmelsk lys opplyste hans forstand. I forbauselse og avsky oppgav han det arbeidet han hadde påtatt seg, og gikk i stedet inn for å studere Guds ord. Snart begynte han å forkynne Bibelens budskap.
I 1512, før Luther og Zwingli hadde begynt sitt reformasjonsverk, skrev Lefévre: «Ved troen gir Gud oss den rettferdighet som ved nåden alene gir rett til evig liv.»1 Idet han fordypet seg i frelsens under, utbrøt han: «Hvilket ufattelig bytte! Den syndfrie blir fordømt, og den skyldige går fri. Den velsignede bærer forbannelsen, og den som er forbannet, får velsignelsen. Livet dør, og den døde lever. Herligheten blir omgitt av mørke, og den som ikke visste av annet enn skam, blir kledd i herlighet.»2
Lefévre lærte at bare Gud kan frelse, men at mennesket har plikt til å være lydig. «Dersom du er medlem av Kristi menighet, er du et lem på hans legeme,» sa han. «Tilhører du hans legeme, har du guddommelig natur. ... Om menneskene bare kunne fatte denne forrett! Da ville de leve et fromt og hellig liv. De ville forakte denne verdens herlighet når de sammenlignet den med herligheten som er i dem - den som det naturlige øye ikke kan se.»3
Farel hadde vært en utrettelig helgentilbeder, og sammen med Lefévre hadde han besøkt alle kirker i Paris og tilbedt ved alterne og prydet relikvieskrinene med gaver. Men disse seremoniene gav ham ingen sjelefred. Han var plaget av syndeskyld, men ingen av de mange botsøvelser han foretok, kunne fjerne den. Han lyttet til reformatorens ord som til en røst fra himmelen: «Av nåde blir vi frelst.» «Den uskyldige er fordømt, den skyldige går fri.» «Det er Kristi kors alene som åpner porten til himmelen og lukker porten til helvete.»5
Med glede tok Farel imot evangeliet. Han ble omvendt på samme måte som Paulus og vendte seg bort fra tradisjonenes trelldom til Guds barns frihet. «Jeg kom tilbake, ikke med en rasende ulvs blodtørst, men rolig som et saktmodig og harmløst lam og med hjertet vendt bort fra paven og overgitt til Jesus Kristus.»6
Men dette håpet ble aldri oppfylt. Prøver og forfølgelser ventet Kristi etterfølgere. Men det var de heldigvis ikke klar over. Først var det en fredelig periode da de kunne samle krefter til å møte stormen, og reformasjonen hadde god fremgang. Biskopen av Meaux arbeidet ivrig i sitt bispedømme med å undervise geistligheten og folket. Uvitende og umoralske prester ble fjernet, og så vidt mulig erstattet med lærde og fromme menn.
Biskopen var ivrig for at vanlig folk skulle få anledning til å lese Guds ord på sitt eget språk. Dette ønsket ble snart oppfylt. Lefévre oversatte selv Det nye testamente. Samtidig med at Luthers tyske bibel ble trykt i Wittenberg, ble det franske nytestamente utgitt i Meaux. Biskopen sparte hverken anstrengelse eller utgifter for å spre det i sitt bispedømme, og snart hadde bøndene i Meaux fri adgang til Den hellige skrift.
De tok imot budskapet fra himmelen med samme glede som når noen holder på å dø av tørst og finner en vannkilde. Bønder og håndverkere ble oppmuntret i sitt daglige slit når de samtalte om bibelske emner. I stedet for å tilbringe kveldene på vertshuset, kom de sammen i hjemmene hos hverandre for å lese Guds ord og be.
Snart kunne det merkes en stor forandring blant folk. De uskolerte og strevsomme småbøndene ble preget av evangeliets forvandlende og fornyende kraft. De var ydmyke, vennlige og fromme vitner om hva evangeliet kan utrette for dem som i oppriktighet tar imot det.
Lyset som ble tent i Meaux, skinte vidt og bredt. Hver dag økte tallet på folk som ble omvendt. Geistligheten ble en tid holdt i sjakk av kongen som foraktet munkevesenet. Men til sist fikk pavens folk overtaket, og bålene ble tent. Biskopen av Meaux ble tvunget til å velge mellom å dø på bålet eller fornekte sin tro, og han valgte den letteste utvei. Men tross lederens fall stod tilhengerne urokkelig. Mange vitnet om sannheten midt i flammene. Med sitt mot og sin troskap talte disse enkle kristne for tusener som i fredstid aldri hadde hørt deres vitnesbyrd.
Det var ikke bare de uanselige og fattige som tross lidelse og forakt våget å vitne om Kristus. I slott og herskapsboliger var det mennesker som verdsatte evangeliet høyere enn rang og rikdom og endog livet. Ridderrustningen skjulte ofte mer storsinn og fasthet enn biskopens kåpe og verdighet.
Louis de Berquin var adelsmann. Han var en modig og staut ridder som var belest og dannet og hadde høy moral. Han var ivrig katolikk og gikk ofte til messe og gudstjeneste. Men alle hans dyder ble overskygget av hans store avsky for den lutherske reformasjon. I likhet med mange andre som begynte å studere Bibelen, ble han overrasket over at han der fant Luthers lære, ikke romerkirkens.7
Fra da av ofret Berquin seg helt og fullt for evangeliet. Han var den lærdeste blant den franske adel. Dertil var han høyt begavet og veltalende, med et ukuelig mot og en heltemodig iver, på samme tid som han hadde stor innflytelse ved hoffet, for han var en av dem som kongen favoriserte. Dette fikk mange til å mene at han ville bli sitt lands reformator. «Berquin ville ha vært en Luther dersom Frans 1. hadde vært som kurfyrsten,» ifølge Beza. «Han er verre enn Luther!» ropte pavens menn.8 I virkeligheten fryktet de ham mer enn Luther.
De fengslet ham fordi de mente han var kjetter. Men kongen sørget for at han ble løslatt. Striden fortsatte i årevis. Frans 1., som vaklet mellom romerkirken og reformasjonen, skiftet mellom å tolerere og motarbeide munkenes voldsomme iver. Tre ganger ble Berquin fengslet på initiativ av de pavelige myndigheter, men hver gang sørget kongen for å sette ham fri. Han beundret hans begavelse og rettskaffenhet og nektet å la ham bli offer for geistlighetens ondskap.
Gang på gang ble Berquin varslet om farene som truet ham i Frankrike, og han ble inntrengende bedt om å gå i frivillig landflyktighet som mange andre hadde gjort. Den redde og vinglete Erasmus, som tross sin store viten manglet den moralske storhet som setter sannheten over liv og ære, skrev til Berquin: «Be om å bli sendt som ambassadør til et fremmed land, eller dra til Tyskland. Du vet hvordan Beda er, et monster med tusen hoder som spyr gift i alle retninger. Dine fiender er talløse. Selv om din sak var større enn Jesu Kristi sak, ville de ikke la deg være i fred før de hadde knekket deg helt. Stol ikke for mye på at kongen vil beskytte deg. Fremfor alt må du ikke kompromittere meg for det teologiske fakultetet.»9
Men etter hvert som faren økte, ble Berquin bare mer og mer ivrig. I stedet for å følge de taktiske og selviske råd fra Erasmus, bestemte han seg for å gå enda dristigere til verks. Han ville ikke bare forsvare sannhet, men angripe villfarelse. Kjetterstemplet som pavens folk prøvde å sette på ham, ville han sette på dem.
Hans ivrigste og bitreste motstandere var de lærde professorer og munker ved Paris-universitetets teologiske fakultet, en av de høyeste teologiske instanser i landet. Fra deres skrifter plukket han ut tolv lærepunkter som han offentlig erklærte var «ubibelske og kjetterske», og oppfordret kongen til å dømme i striden.
Kongen hadde ikke noe imot en konfrontasjon mellom partene, og han var glad for anledningen til å ydmyke de hovmodige munkene. Derfor oppfordret han pavens folk til å forsvare sin sak på grunnlag av Bibelen. Men de visste godt at dette ikke ville gagne dem stort. Fengsel, tortur og bål var våpen de hadde bedre greie på. Nå hadde saken tatt en ny vending, og de innså at de stod i fare for å falle i den graven de hadde tiltenkt Berquin. I sin forlegenhet så de seg om etter en utvei.
Nettopp på den tiden ble det gjort hærverk på en statue av jomfru Maria som stod oppstilt på et gatehjørne. Det ble et stort røre i byen. Folk strømmet til i hopetall og gav uttrykk for sorg og forargelse. Det hadde også gjort et dypt inntrykk på kongen. Her hadde munkene en gunstig anledning, og de var ikke sene med å utnytte den. «Dette er frukten av Berquins lære!» ropte de. «Alt holder på å bli revet ned av dette lutherske komplott, både religionen og lovene, ja, endog selve tronen.»10
Han enste ikke den ufyselige gjødselkjerren han ble' kjørt i, de truende blikk fra forfølgerne, den fryktelige død som ventet ham. Han som var død, men som lever i all evighet, og som har nøklene til døden og dødsriket, var med ham. Ansiktet strålte av himmelsk lys og fred. Han hadde tatt på seg herskapsklær som bestod av en fløyelskappe, en vest av atlask og damask, og gullinnvevde benklær. Snart skulle han vitne om sin tro for kongenes konge og for hele universet, og ikke noe tegn på sorg skulle skjule den gleden han følte.11
Mens følget langsomt beveget seg gjennom de tettpakkede gatene, undret folk seg over den uforstyrrede fred og seierssikre glede som preget ansiktet hans. «Det er som om han sitter i en kirke og tenker på hellige ting,» sa folk.12
På retterstedet prøvde Berquin å si noen ord til folket. Men munkene som var redde for konsekvensene, begynte å rope, og soldatene slo på våpnene så larmen overdøvet røsten hans. De høyeste myndigheter for kirke og kultur i Paris i 1529 satte på den måten et slett eksempel for byens befolkning i 1793 ved å undertrykke den døendes siste ord på skafottet. 13
Berquin ble kvalt og kroppen fortært av flammene. Nyheten om reformatorens død vakte sorg blant vennene hans i hele Frankrike. Men hans eksempel var ikke forgjeves. «Også vi er parat til å gå i døden med glede, for vi ser frem til det evige liv,» lød det fra andre sannhetsvitner. 14
Da han ikke lenger kunne arbeide offentlig, drog han over slettene og gjennom landsbyene og forkynte i private hjem og på ødslige steder. Han gjemte seg i skogene og i fjellhulene som han kjente fra guttedagene. Gud forberedte ham på enda større prøver. «Kors, forfølgelse og Satans snarer som jeg ble varslet om, har ikke uteblitt,» sa han. «De er tilmed langt verre enn jeg ville kunne bære alene. Men Gud er min far som alltid har gitt meg og alltid vil gi meg den styrke jeg trenger.» 15
På apostlenes tid var forfølgelsen blitt til fremgang for evangeliet. De som var spredt omkring, drog rundt og forkynte evangeliet. 16 Slik også med dem som ble fordrevet fra Paris og Meaux. På den måten fant lyset vei til mange fjerntliggende deler av Frankrike.
Med gru hørte han om den nye læren og tvilte ikke på at kjettere fortjente å bli brent på bålet. Men ganske uforvarende ble han konfrontert med dette «kjetteriet», og ble tvunget til å undersøke hvilken styrke den katolske teologi hadde til å stå seg mot protestantismen.
En fetter av Calvin som hadde gitt seg i lag med reformatorene, bodde nå i Paris. De to møttes ofte og drøftet de forhold som brakte forstyrrelse inn i kristenheten. «Det finnes bare to religionssystemer i verden,» sa Olivétan, som var protestant. «Det ene omfatter de religioner som menneskene har funnet opp, der de frelser seg selv ved seremonier og gode gjerninger. Det andre er den religion som er åpenbart i Bibelen, og som lærer menneskene å søke frelse bare i Guds frie nåde.»
«Jeg er ikke interessert i din nye lære,» svarte Calvin. «Tror du jeg har levd i villfarelse all min tid?»17 Men det var vakt til live tanker i hans sinn som han ikke kunne bli kvitt. Da han ble alene, tenkte han på hva fetteren hadde sagt. Han ble mer og mer klar over at han var en synder, og han så seg selv foran en hellig og rettferdig dommer, uten noen til å tale hans sak. Helgenenes bønner, kirkens seremonier og hans egne gode gjerninger var ikke i stand til å sone for synd. Han kunne ikke se annet enn evig mørke og fortvilelse. Forgjeves prøvde kirkens menn å lindre hans sjelenød. Skriftemål og botsøvelser var til ingen nytte. Ikke noe av dette kunne forsone ham med Gud.
Mens Calvin kjempet denne håpløse kampen, gikk han en dag tilfeldigvis forbi et av byens torg der en kjetter skulle brennes på bålet. Han undret seg over det fredfulle uttrykket i ansiktet til martyren. Midt under de fryktelige pinsler og under kirkens enda frykteligere fordømmelse viste han en tro og et mot som stod i smertelig kontrast til det fortvilelsens mørke han selv var plaget av, enda han levde i nøye samsvar med kirkens påbud. Han visste at kjetterne bygde sin tro på Bibelen. Derfor bestemte han seg for å granske den for å prøve å finne hemmeligheten til deres glede.
I Bibelen fant han Kristus, og han utbrøt: «Å, Far, dette offer har slokket din vrede. Hans blod har renset meg for synd. Hans kors har båret min forbannelse. Hans død har gjort soning for meg. Vi har selv funnet på mange tåpeligheter, men du har stilt ditt ord foran meg lik en fakkel, og du har rørt ved mitt hjerte så jeg kan avsky all annen fortjeneste enn Jesu egen.»18
Calvin hadde tatt sikte på å bli prest. Bare tolv år gammel ble han utnevnt til kapellan i en liten menighet, og biskopen snauklippet ham slik kirkeloven krevde. Likevel ble han aldri ordinert eller utførte prestetjeneste, men han var medlem av geistligheten og hadde embetstittel og -lønn.
Ettersom han nå følte at han aldri kunne bli prest, begynte han å studere jus. Senere oppgav han dette og bestemte seg for å ofre seg helt for evangeliet. Men han følte seg ikke skikket til å stå frem som forkynner. Han var tilbakeholden av natur og var tynget av ansvaret ved å påta seg en slik oppgave. I stedet ønsket han å drive forskning. Men til sist gav han etter for de inntrengende oppfordringer fra venner. «Tenk at en person av så lav herkomst skulle bli opphøyd til så stor verdighet,» sa han.19
Calvin var enda ganske ung, og han hadde en vennlig og beskjeden fremtreden. Arbeidet begynte i hjemmene. Omgitt av familiens medlemmer leste han Bibelen for dem og viste dem veien til frelse. De som hørte budskapet, brakte det videre til andre. Snart utvidet han virkefeltet til landsbyene og stedene omkring. Han fikk adgang til både slott og hytte og grunnla menigheter som fryktløst skulle vitne om sannheten.
Noen måneder senere var han igjen i Paris. Der var det stort oppstyr blant de lærde. Gjennom studiet av klassiske språk var de blitt kjent med Bibelen, og mange som hadde vært upåvirket av dens lære, var nå ivrig opptatt med å drøfte den, og tok endog opp kampen med romerkirkens talsmenn.
Calvin var en fremragende teologisk debattant, men han hadde en større oppgave enn de høyrøstede skolastikerne. Mennesker var blitt påvirket, og nå var tiden inne til å vise dem sannheten. Mens universitetene gjenlød av teologisk ordstrid, gikk Calvin fra hus til hus, leste Bibelen for folk og talte til dem om den korsfestede Kristus.
Paris skulle få en ny innbydelse til å ta imot evangeliet. Kallet gjennom Lefévre og Farel var blitt avvist, men enda en gang skulle budskapet lyde for alle samfunnslag i hovedstaden. Av politiske hensyn hadde kongen enda ikke tatt parti for romerkirken og mot reformasjonen. Fremdeles klynget Margrete seg til håpet om at protestantismen skulle seire i Frankrike.
Hun besluttet at de reformertes tro skulle forkynnes i Paris. I kongens fravær ordnet hun det slik at en protestantisk prest skulle tale i byens kirker. Da de pavelige prelater forbød dette, åpnet hun slottsdørene, og en av salene ble innredet til kapell. Det ble kunngjort at på et bestemt klokkeslett hver dag ville det bli holdt en preken, og at folk av alle samfunnslag var velkomne. Og folk strømmet til. Ikke bare var kapellet tettpakket, men også siderom og ganger. I tusenvis kom de hver dag - adelsfolk, embetsmenn, advokater, forretningsfolk og håndverkere. I stedet for å forby disse sammenkomstene gav kongen beskjed om at to av kirkene i Paris skulle stilles til rådighet. Aldri før hadde Guds ord virket så sterkt i byen. Det var som om nytt liv fra himmelen strømmet ned over folk. Avhold, ærbarhet, orden og flid avløste drukkenskap, utsvevelse, bråk og lediggang.
Men geistligheten holdt seg ikke uvirksom. Da kongen fortsatt nektet å gripe inn for å stanse denne forkynnelsen, appellerte de til folket. De benyttet ethvert middel for å skape frykt, fordom og fanatisme hos de uvitende og overtroiske masser. Paris gav blindt etter for de falske lærere, og i likhet med det gamle Jerusalem kjente ikke byen sin besøkelsestid eller det som kunne tjene til fred. I to år ble Guds ord forkynt i hovedstaden, og mange tok imot evangeliet. Men de fleste avviste det. Frans l. hadde opptrådt tolerant bare for å tjene sine egne hensikter, og snart fikk pavens folk igjen overtaket. På ny ble kirkene stengt og martyrbålene tent.
Calvin var fremdeles i Paris, der han ved studium, meditasjon og bønn forberedte seg for sin fremtidige virksomhet, og han fortsatte å spre lyset. Men til sist ble mistanken rettet mot ham, og myndighetene besluttet å la ham dø på bålet. Han følte seg trygg i sin ensomhet og ante ingen fare da noen venner kom farende inn og fortalte at øvrighetens tjenere var på vei for å arrestere ham.
I samme øyeblikk ble det dundret på ytterdøren. Det var ingen tid å miste. Noen av vennene hans oppholdt lovens håndhevere ved døren mens andre hjalp ham med å komme seg ut gjennom et vindu. Etterpå skyndte han seg ut av byen og søkte tilflukt i en hytte hos en av reformasjonens venner. Her kledde han seg ut i vertens arbeidstøy, tok en hakke på skulderen og forsvant. Han drog sydover og fant igjen tilflukt i den delen av landet der Margrete regjerte.20
I noen måneder oppholdt han seg der under beskyttelse av innflytelsesrike venner, og som før var han opptatt med studier. Men han hadde bestemt seg for at Frankrike skulle høre evangeliet, og han kunne ikke lenger være uvirksom. Så snart stormen hadde stilnet av, fant han en ny arbeidsmark i Poitiers, hvor det var et universitet og hvor de nye ideene allerede hadde fått innpass. Folk av alle samfunnslag lyttet med glede til evangeliet. Calvin forkynte ikke offentlig, men hjemme hos borgermesteren, i sin egen leilighet og enkelte ganger i en offentlig park. Der talte han Guds ord for dem som ville høre på.
Etter hvert økte tallet på tilhørere, og de mente det var sikrere å samles utenfor byen. Til møtested valgte de en hule i en dyp kløft som var nesten skjult av trær og klippeavsatser. I små grupper forlot de byen gjennom forskjellige porter og gav seg av sted til møteplassen. På dette avsides stedet ble Bibelen lest og forklart, og her feiret protestantene i Frankrike for første gang Herrens nattverd. Fra denne lille menigheten ble det sendt ut atskillige evangelister.
Enda en gang vendte Calvin tilbake til Paris. Han kunne ikke oppgi håpet om at Frankrike ville stille seg åpen for reformasjonen. Men han fant nesten alle dører stengt. Å forkynne evangeliet var å ta snarveien til bålet. Til slutt bestemte han seg for å dra til Tyskland. Han hadde så vidt forlatt Frankrike før en storm brøt løs over protestantene. Hadde han ikke dratt sin vei, ville han ganske sikkert blitt et av ofrene.
En eller annen hadde festet en plakat på døren til kongens private gemakker. Om det var en ubetenksom venn eller en lumsk fiende som hadde gjort det, ble aldri kjent, men kongen ble redd. Plakaten var et hardt angrep på den overtro som i lange tider var blitt betraktet med ærefrykt. Kongen ble sint på grunn av den uvanlige frekkhet å plassere disse utvetydige og oppsiktsvekkende slagord like for øynene på ham. Forbløffet stod han en stund skjelvende og målløs. Så fikk raseriet utløp i disse fryktelige ordene: «Grip alle uten forskjell som mistenkes for å bekjenne seg til Luthers lære. Jeg vil utrydde dem alle.»21 Terningen var kastet. Kongen var fast bestemt på å stille seg helt og fullt på romerkirkens side.
Det ble straks tatt initiativ til å fengsle hver eneste lutheraner i Paris. En fattig håndverker som var tilhenger av den reformerte tro, og som pleide å kalle sammen de troende til de hemmelige møtene, ble pågrepet og truet med øyeblikkelig død på bålet hvis han ikke tok pavens representant med til hvert eneste protestantisk hjem i byen. Han vek forskrekket tilbake for dette kammelige kravet, men frykten for bålet fikk til sist overhånd, og han gikk med på å forråde sine tros feller. Med hostien foran seg og omgitt av et langt følge av prester, røkelsesbærere, munker og soldater drog Morin, den kongelige etterforskeren, sammen med forræderen taust og langsomt gjennom gatene.
Prosesjonen var angivelig til ære for det «hellige sakrament», en slags soning for protestantenes fornærmelse av messeofferet, men den skjulte en morderisk hensikt. Når de kom til et hus der det bodde en lutheraner, gjorde forræderen et tegn, men det ble ikke sagt et ord. Prosesjonen stanset, noen trengte inn i huset, og familien ble slept ut og lenkebundet. Så drog opptoget videre for å få tak i andre ofre. Ikke noe hus ble spart, hverken stort eller lite, ikke engang Paris universitet. Morin fikk hele byen til å skjelve av frykt. Dette var et terrorregime. 22
Ofrene ble avlivet på en grusom måte. For å forlenge pinslene ble ilden redusert. Men de møtte døden som seiervinnere. De opptrådte urokkelig og uforstyrret. Forfølgerne klarte ikke å bevege dem til å gi etter, og følte seg som tapere. Skafotter ble reist overalt i Paris, og dag etter dag ble nye bål tent. Ved å foreta avrettingene på forskjellige steder mente de å spre frykten for kjetteri. Men i lengden var det evangeliet som hadde fordelene av det. Hele Paris fikk anledning til å se hva slags mennesker den nye læren kunne utvikle.
Martyrbålet var den beste prekestol. Gleden som lyste fra ansiktene til dem som ble ført til bålet, deres heltemot da de stod midt i flammene, og ydmykheten de viste ved å tilgi all urett, forvandlet i mange tilfeller folks sinne til medlidenhet, og hat til kjærlighet, og vitnet med uimotståelig kraft for evangeliet. 23
De grusomheter som pavens folk påførte protestantene, skulle flere århundrer senere resultere i en fryktelig gjengjeldelse, da det de hadde uttalt om kongen, regjeringen og folket, gikk i oppfyllelse. Men det var de gudløse og pavens tilhengere som satte det i verk. Det var ikke innføringen av protestantismen, men undertrykkelsen av den som tre århundrer senere førte disse ulykkene over Frankrike.
Alle samfunnslag var nå preget av mistanke, mistro og frykt. Midt i all uro ble det klart hvor grundig den lutherske læren hadde fått fotfeste hos dem med størst utdanning og innflytelse og dem som hadde de fineste karaktertrekk. Høyt betrodde stillinger ble plutselig ledige. Håndverkere, boktrykkere, lærere, universitetsprofessorer og forfattere forsvant, ja til og med tjenestemenn ved hoffet. Hundrevis av mennesker flyktet fra Paris og gikk i frivillig landflyktighet, og i mange tilfeller var dette den første antydning om at de bekjente seg til den reformerte tro.
Kirkens menn ble forbauset da de så hvor mange kjettere de hadde hatt iblant seg uten at de vakte mistanke. Til gjengjeld gikk deres raseri ut over de mindre innflytelsesrike ofre som var i deres makt. Fengslene ble fylt, og det var som om luften ble formørket av røken fra martyrbålene som ble tent for dem som bekjente seg til evangeliet.
Frans 1. følte seg stolt over sin innsats for å fremme opplysning, noe som kjennetegnet begynnelsen av 1500-tallet. Han hadde satt sin ære i å omgi seg med intellektuelle fra alle land. Hans velvillige innstilling til reformasjonen skyldtes til dels hans kjærlighet til vitenskapen og hans forakt for munkenes uvitenhet og overtro. Men i sin iver innførte han en lov som forbød boktrykking i Frankrike. Han er et av de mange eksempler på at intellektuell dannelse ikke er noe vern mot intoleranse og forfølgelse.
Den fryktelige seremonien skulle finne sted den 21. januar 1535. Folkets fryktblandede overtro og blinde hat blusset opp. Gatene i Paris var tettpakket av folk fra distriktene omkring. Feiringen skulle innledes med et imponerende opptog. Husene langs ruten var drapert med sort, og altere var reist med visse mellomrom. Foran hver dør var det tent en fakkel til ære for «det hellige sakrament». Ennå før daggry tok man oppstilling utenfor slottet. Fremst i prosesjonen bar de kors og faner fra de forskjellige kirkesogn. Deretter kom byens borgere som gikk to og to og bar fakler. Etter dem fulgte munkene fra de fire ordener i sine spesielle drakter. Bak dem ble det båret en stor samling av berømte relikvier, og etter disse red de høyere geistlige i purpur- og skarlagenfargede kapper som var prydet med juveler. Det var et imponerende syn.
Biskopen av Paris bar hostien under en praktfull tronhimmel som ble holdt oppe av fire prinser. Bak hostien gikk kongen. Ved denne anledningen hadde Frans hverken krone eller skrud. Barhodet og med senket blikk og med et tent lys i hånden opptrådte kongen av Frankrike som en botferdig synder. 24
Ved hvert alter bøyde han seg ydmykt, men ikke i sorg over egne laster eller over det uskyldige blodet som flekket til hendene hans. Men han gjorde bot for den dødssynden noen av undersåttene hadde begått da de avviste messeofferet. Etter ham kom dronningen og de høyeste embetsmenn. De gikk to og to og bar tente fakler.
En del av programmet bestod i at kongen talte til landets høyeste embetsmenn som var samlet i festsalen i bispepalasset. Med sorgfullt ansikt stod han foran dem, og med stor veltalenhet klaget han over den forbrytelse, gudsbespottelse, sorg og skam som landet måtte oppleve, og han oppfordret alle trofaste undersåtter til å hjelpe med å utrydde det forferdelige kjetteriet som truet med å ødelegge Frankrike.
«Hvis jeg visste at et av lemmene mine var smittet med denne avskyelige råttenskap, ville jeg, så sant jeg er deres konge, forlange at dere skulle hogge det av. ... Og hvis et av mine barn var smittet, ville jeg heller ikke skåne det. ... Jeg ville selv utlevere det og ofre det til Gud.» Det var sorg i stemmen hans, og hele forsamlingen gråt og ropte: «Vi vil leve og dø for den katolske tro!»25
Forferdelig var mørket som senket seg over nasjonen fordi den forkastet sannheten. Folk kunne ha fått del i Guds frelsende nåde, men forsmådde gaven og valgte mørket fremfor lyset. De hadde sett dens kraft og hellighet, tusener var blitt grepet av dens guddommelige kraft, og byer og landsbyer var blitt opplyst. Likevel hadde nasjonen forkastet den himmelske gaven. Den hadde kalt det onde godt og det gode ondt, inntil den ble et offer for selvbedrag. Selv om mange trodde at de tjente Gud ved å forfølge hans folk, kunne denne oppriktigheten ikke fri dem for skyld. Med fullt overlegg hadde de forkastet lyset som kunne ha bevart dem fra blodskyld og fra å bli bedratt.
Torturen som Kristi vitner ble utsatt for, er for grusom til å bli omtalt i detalj. Men martyrene vaklet ikke. En av dem svarte da han ble oppfordret til å tilbakekalle: «Jeg tror bare på det som profetene og apostlene i sin tid forkynte, det som alle de hellige trodde på. Min tro er så rotfestet i Gud at den vil stå imot alle helvetes makter.»27
Gang på gang stanset prosesjonen ved torturstedene. Da den kom tilbake til utgangspunktet foran slottet, spredte mengden seg. Kongen og prelatene trakk seg tilbake, vel tilfreds med dagens avrettinger, og de lovte hverandre at de skulle fortsette det arbeidet de hadde begynt, inntil kjetteriet var fullstendig utryddet.
Fredens evangelium som Frankrike hadde forkastet, ble bare altfor snart utryddet, og konsekvensen var fryktelig. Den 21. januar 1793, nøyaktig 258 år fra den dagen da Frankrike høytidelig forpliktet seg til å utrydde tilhengerne av reformasjonen, drog et annet opptog gjennom gatene i Paris, men i en helt annen hensikt. På ny var kongen midtpunktet. Igjen var det rop og oppstyr. På ny hørtes kravet om flere ofre, og enda en gang ble det reist sorte skafotter.
Også denne dagen endte med grufulle avrettinger. Ludvig 16., som satte seg kraftig til motverge mot fangevokterne og bødlene, ble slept til retterstedet og holdt med makt inntil bøddeløksen falt og hodet rullet ned fra skafottet. Kongen var ikke det eneste offer. Omtrent på samme sted ble 2800 mennesker halshogd i de blodige dagene under terrorregimet. 28
Reformasjonen hadde åpnet Bibelen for verden. Den opplyste menneskene om Guds lov og hvor nødvendig det er å etterleve den. I sin grenseløse kjærlighet hadde Gud vist menneskene sitt rikes lover og grunnsetninger. Herren hadde sagt: «Dere skal legge vinn på å leve etter dem; da vil andre folk holde dere for å være kloke og forstandige. Når de hører alle disse forskriftene, vil de si: «Så klokt og forstandig det er, dette store folket!»»29 Da Frankrike forkastet Guds gave, banet det veien for anarki og ruin, og den uunngåelige følgen var revolusjonen og redselsregimet.
De første årene i landflyktighet arbeidet han særlig for å utbre evangeliet i sitt fedreland. Han brukte mye tid på å forkynne blant sine landsmenn i grensetraktene, der han med våken oppmerksomhet fulgte stridens gang og bidrog med oppmuntring og gode råd. Andre av de landsforviste hjalp ham med å oversette de tyske reformatorenes skrifter til fransk. Sammen med den franske Bibelen ble disse skriftene trykt i store opplag. Ved hjelp av bokselgere ble de spredt overalt i Frankrike. Bokselgerne fikk dem ganske rimelig, og fortjenesten gjorde det mulig for dem å kunne fortsette arbeidet.
Farel begynte sin tjeneste i Sveits som fattig skolelærer. Han drog til et avsidesliggende sogn og underviste barna. Foruten å undervise i vanlige skolefag, brakte han på en forsiktig måte inn bibelske emner, og håpet at han på den måten også kunne nå foreldrene. Noen av dem trodde, men prestene grep inn og stanset arbeidet, og de påvirket de overtroiske bøndene til å motarbeide ham. «Dette kan ikke være Kristi evangelium, ettersom forkynnelsen ikke bringer fred, men krig,» hevdet prestene.30
Når Farel ble forfulgt i en by, flyttet han til en annen, slik de første disiplene gjorde. Han drog til fots fra by til by og fra landsby til landsby. Han sultet og frøs og var utmattet og hele tiden i livsfare. Han forkynte på torgene, i kirkene og til tider endog i katedralene. Noen ganger fant han kirken tom. Til tider ble prekenen avbrutt av skrål og hånsord. Flere ganger ble han med makt slept ned fra prekestolen. Mer enn en gang gikk pøbelen løs på ham og slo ham nesten i hjel. Men han gav ikke opp.
Enda han ofte ble drevet tilbake, gikk han på igjen med fornyet styrke. Han opplevde at byer og landsbyer der katolisismen hadde stått særlig sterkt, åpnet portene for evangeliet. Det lille sognet der han først hadde arbeidet, tok imot den reformerte tro. Også i byene Morat og Neuchâtel avskaffet man de katolske seremonier og fjernet avgudsbildene fra kirkene.
Lenge hadde Farel ønsket å plante protestantismens fane i Genève. Om han vant denne byen, ville den bli midtpunktet for reformasjonen i Frankrike, Sveits og Italia. Med dette i tanke fortsatte han arbeidet og vant etter hvert mange av byene og landsbyene i nærheten. Sammen med en venn drog han deretter til Genève, men han fikk bare holde to prekener der. Forgjeves hadde prestene forsøkt å få myndighetene til å forvise ham. Nå stevnet de ham for et geistlig råd, dit de kom med våpen under prestekjolen, fast bestemt på å ta ham av dage. Utenfor hadde det samlet seg en rasende folkemengde med køller og sverd, parat til å gripe ham om han skulle prøve å flykte. Men han ble reddet fordi øvrighetspersoner og væpnet politi var til stede. Tidlig neste morgen ble han og vennen hans ført over sjøen til et trygt sted. Slik endte hans første forsøk på å forkynne evangeliet i Genève.
Den neste som skulle prøve seg, var Antonie Froment, en stillfarende ung mann som virket så tilbakeholden at endog reformasjonens venner behandlet ham på en noe kjølig måte. Hva kunne en slik forsagt person utrette der Farel var blitt avvist? Hvordan kunne en mann som manglet både mot og erfaring, stå imot stormen som den sterkeste og modigste hadde måttet vike unna for? «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, Allhærs Gud.» «Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme.» «For Guds uforstand er forstandigere enn menneskers visdom, og Guds svakhet er sterkere enn menneskers styrke.»31
Han begynte som skolelærer. Det han lærte barna, tok de med seg hjem, og så kom foreldrene for å høre mer. Snart var skolestua full av oppmerksomme tilhørere. Mange nytestamenter og traktater ble delt ut, og de ble lest av mange som ikke turde komme åpenlyst for å lytte til forkynnelsen av den nye læren. Etter en tid ble også denne reformatoren tvunget på flukt, men det han hadde forkynt, fant grobunn. Reformasjonen hadde fått innpass, og den fortsatte å øke i styrke og omfang. De protestantiske forkynnerne kom tilbake og gjenopptok sin virksomhet, og dette resulterte i at Genève ble protestantisk.
Farel så Guds ledelse i dette. Selv om innbyggerne i Genève hadde bekjent seg til den reformerte tro, var det ennå meget å gjøre der. Det er ikke som menigheter, men som enkeltpersoner at mennesker vender om. Gjenfødelsen må foregå i hjertet ved Den Hellige Ånds kraft, ikke ved konsilvedtak.
Innbyggerne i Genève hadde nok gjort seg fri fra romerkirkens myndighet, men de var ikke like villige til å utrydde de laster som hadde florert under dens regime. Derfor var det ingen lett oppgave å innføre evangeliets rene prinsipper eller forberede folk til å kunne fylle den plassen som Gud åpenbart hadde kalt dem til.
Farel var sikker på at han i Calvin hadde funnet en mann han kunne samarbeide med i denne oppgaven. I Guds navn bad han den unge evangelisten om å bli der og arbeide. Calvin ble forskrekket. Som den beskjedne fredens mann han var, vek han tilbake for den djerve, egenrådige mentaliteten i Genève. Hans dårlige helse og ønsket om å bruke tiden til forskning, gjorde at han foretrakk å leve mer ubemerket. Han mente at han kunne tjene reformasjonens sak best med pennen, og ønsket derfor å finne et fredelig sted der han kunne studere og bygge opp menigheten gjennom det trykte ord. Men han oppfattet Farels alvorlige henstilling som et kall fra himmelen, og turde ikke avslå. Han sa at det var som om Gud hadde rakt sin hånd fra himmelen, og at den grep ham og satte ham definitivt på den plassen han var så ivrig etter å slippe unna.32
Overalt i kristenheten var protestantismen truet av sterke fiender. Etter reformasjonens første seier hadde romerkirken samlet nye tropper og håpet nå å kunne knuse den. På denne tiden ble jesuitterordenen stiftet, den grusomste, mest hensynsløse og mektigste forsvarer av pavedømmet. Ordensmedlemmene var avskåret fra jordiske forbindelser og menneskelige interesser, de var døde for naturlige følelser, og deres fornuft og samvittighet var brakt til taushet. De kjente ikke andre lover og forpliktelser enn dem som gjaldt deres egen orden, og intet annet ansvar enn det å utvide dens makt.
De som hadde tatt imot Kristi evangelium, hadde fått kraft til å møte farer og lidelser. De tålte kulde, sult, slit og fattigdom, men holdt sannhetens fane opp til tross for fengsel, tortur og bål. For å bekjempe dem ble jesuittene innpodet med en fanatisme som satte dem i stand til å utholde lignende farer og motarbeide sannhetens makt med alle falske våpen. Ingen forbrytelse var for stor til at de kunne begå den, ikke noe bedrag for sjofelt til at de kunne utføre det, ingen rolle for vanskelig til at de kunne gå inn i den. De hadde gitt løfte om evig fattigdom, men deres bevisste mål var å skaffe seg rikdom og makt for å kunne knuse protestantismen og gjenopprette pavens suverenitet.
Som ordensmedlemmer spilte de fromhetens rolle. De besøkte fengsler og hospitaler og hjalp de syke og fattige. De hevdet at de hadde forsaket verden og bar Jesu hellige navn, han som gikk omkring og gjorde vel. Men under dette uklanderlige ytre skjulte det seg ofte kriminelle og morderiske hensikter. Et grunnprinsipp i ordenen var at hensikten helliger midlet. Derfor var løgn, tyveri, mord og mened ikke bare tillatt, men også rosverdig når det tjente kirkens interesser.
Under forskjellige forkledninger fikk jesuittene adgang til statens embeter og oppnådde å bli kongens rådgivere som formet landets politikk. De ble tjenere for å spionere på sine herrer. De opprettet høyskoler for sønnene til fyrster og adelsmenn, og allmueskoler for vanlig folk. Også barn av protestantiske foreldre ble opplært i katolske seremonier. All den pomp og prakt som preget katolsk gudstjeneste, ble utfoldet for å forvirre sinnet og gripe fantasien. Slik forrådte sønnene den frihet som fedrene deres hadde slitt og blødd for. Jesuittene bredte seg raskt ut over hele Europa. Overalt hvor de kom, fikk katolisismen nytt liv.
For at de skulle få større makt, ble det bestemt at inkvisisjonen skulle gjenopprettes. Tross den alminnelige avsky for denne fryktelige domstolen, endog i katolske land, ble den igjen innført av de katolske herskere. Grusomheter som var altfor uhyggelige til å tåle dagens lys, ble begått i hemmelige fengsler. I mange land ble tusenvis av de beste borgere, de fineste og edleste, de mest begavede og skolerte, drept eller tvunget i landflyktighet. Det var fromme og gud hengivne prester, arbeidsomme og patriotiske borgere, fremragende vitenskapsmenn, talentfulle kunstnere og dyktige håndverkere.
I nesten tretti år arbeidet Calvin i Genève, først for å opprette en menighet som holdt fast på Bibelens morallære, senere for å fremme reformasjonen i hele Europa. Hans lederskap var ikke uten feil, heller ikke var hans lære fri for villfarelser. Likevel bidrog han til å utbre læresetninger som på den tiden var av særlig stor betydning når det gjaldt å bevare protestantismen mot det økende presset fra katolisismen. De var også med til å fremme en enkel og ren livsstil i de reformerte menigheter, i stedet for den stolthet og korrupsjon som romerkirkens lære fostret.
Fra Genève kom det litteratur og lærere som formidlet den reformerte tro. Forfulgte personer i alle land fikk råd og oppmuntring fra Genève. Calvins by ble et tilfluktssted for fredløse reformatorer fra hele Vest-Europa. De som måtte flykte fra den fryktelige stormen som fortsatte å rase i århundrer, kom til Genève. Utsultet og syke og berøvet hjem og familie, ble de tatt vel imot og hjulpet på alle måter. De slo seg ned der, og byen som hadde tatt imot dem, fikk nyte godt av deres dyktighet, kunnskap og fromhet. Mange av dem som der hadde funnet et fristed, vendte senere tilbake til sitt hjemland for å kjempe mot Roms tyranni. John Knox, den tapre skotske reformator, mange engelske puritanere, nederlandske og spanske protestanter og franske hugenotter brakte sannhetens fakkel fra Genève for å spre mørket i sine hjemland.
1) Wylie 13, kap. 1
2) D'Aubigne 12, kap. 2
3) Samme
4) Wylie 13, kap. 2
5) Samme
6) D'Aubigne 12, kap. 3
7) Wylie 13, kap. 9
8) Samme
9) Samme
10) Samme
11) D' Aubigne, History of the Reformation in Europe in the time of Calvin 2, kap. 16
12) Wylie 13, kap. 9
13) Samme
14) D'Aubigne 2, kap. 16
15) D' Aubigne 12, kap. 9
16) Fil 1,12; Apg 8,4
17) Wylie 13, kap. 7
18) Martyn, The Life and Times of Luther 3, kap. 13
19) Wylie 13, kap. 9
20) D' Aubigne 2, kap. 30
21) Samme 4, kap. 10
22) Samme
23) Wylie 13, kap. 20
24) Samme, kap. 21
25) D' Aubigne 4, kap. 12
26) Wylie 13, kap. 21
27) D' Aubigne 4, kap. 12
28) Wylie 13, kap. 21
29) 5 Mos 4,6
30) Wylie 14, kap. 3
31) Sak 4,6; l Kor 1,27.25
32) D' Aubigne 9, kap. 17
Neste kapittel: Det lysner i nord
Forside | Detaljert kapitteloversikt
Mot historiens Klimaks - En bok av Ellen Gould White.
www.mothistoriensklimaks.no