Mot historiens klimaks
Forside | Detaljert innhold | Kjøp & nedlasting | Link og litteratur

Kapittel 13:

Det lysner i nord 

I Nederland hadde det pavelige tyranni ganske tidlig vakt innbitt motstand. Sju hundre år før Luthers tid hadde to biskoper rettet fryktløse anklager mot paven. De hadde vært på tjenestereise i Rom, og hadde der fått lære å kjenne pavestolen som den virkelig var.

«Med en medgift som hverken forringes eller forgår, har Gud satt menigheten, sin dronning og ektefelle, til å ha stadig og ekte omsorg for sin familie, og gitt henne en krone og et septer, ... og alt dette tar du til inntekt for deg selv, lik en tyv. Du setter deg i Guds tempel og gjør deg selv til Gud. I stedet for å være hyrde er du blitt en ulv for sauene. ... Du vil ha oss til å tro at du er den høyeste biskop, men du opptrer snarere som en tyrann. ... Mens du burde være tjeneres tjener, som du kaller deg selv, prøver du å bli herrers herre. ... Du fører vanry over Guds bud. ... Den Hellige Ånd er alle menigheters byggmester i hele den vide verden. ... Vår Guds by, som vi alle er borgere av, strekker seg til alle himmelstrøk. Den er større enn den byen som de hellige profeter kalte Babylon og som gir seg ut for å være guddommelig, som hever seg til himmelen og skryter av at dens visdom er uforgjengelig. Og endelig påstår den, om enn uten grunn, at den aldri har tatt feil og heller ikke kan ta feil.»1

I århundrene som fulgte, stod andre frem og gjentok denne protesten. Disse tidligere tiders predikanter reiste fra land til land og var kjent under forskjellige navn. I likhet med valdensermisjonærene forkynte de evangeliet overalt hvor de drog frem. De kom også til Nederland hvor deres lære fikk stor utbredelse. De oversatte den valdensiske bibel til nederlandsk og fortalte at «den var langt å foretrekke, for den inneholdt ingen vittigheter og fabler, ingen lettsindighet og ikke noe falskt, men bare sannhet. Hist og her fantes det nok et hardt skall, men det var lett å oppdage margen og sødmen i det som var hellig og godt».2 Slik skrev tilhengerne a v den gamle tro på 1100-tallet.

Nå begynte forfølgelsene. Men tross kjetterbål og tortur vokste tallet på troende. De fremholdt modig at Bibelen er den eneste ufeilbare autoritet i trosspørsmål, og at ingen må tvinges til å tro, men skal vinnes ved forkynnelse.3
 

Menno Simons - nederlandsk reformator

Luthers lære fant grobunn i Nederland, der ivrige og trofaste personer stod frem og forkynte evangeliet. Menno Simons, som kom fra et landdistrikt, hadde fått katolsk utdanning og var ordinert prest, men hadde ikke noe kjennskap til Bibelen. Han ville heller ikke lese i den av frykt for å bli forledet til vranglære. Da han kom i tvil om transsubstansiasjonslæren, forvandlingen av brødet og vinen i nattverden, mente han det var en fristelse fra Satan og prøvde ved bønn og skriftemål å frigjøre seg fra den, men forgjeves. Gjennom forlystelser prøvde han å døyve samvittigheten, men det hjalp ikke.

Litt senere begynte han å lese Det nye testamente, og sammen med studiet av Luthers skrifter førte det til at han tok imot den reformerte tro. I en landsby i nærheten ble han kort tid etter vitne til at en mann ble halshogd fordi han var blitt gjendøpt. Dette gjorde at han prøvde å finne ut hva Bibelen sa om barnedåp. Han kunne ikke finne noen støtte for den i Skriften, men fant at omvendelse og tro overalt ble fremholdt som betingelse for dåp.

Menno Simons forlot romerkirken og gikk helt og fullt inn for å forkynne det han hadde funnet frem til. Både i Tyskland og Nederland hadde det stått frem grupper av fanatikere som fremholdt meningsløse og provoserende teorier som krenket orden og sømmelighet og førte til opprør og vold. Simons innså de fryktelige følger disse bevegelsene måtte få, og med alle krefter kjempet han mot disse fanatikernes falske lære og ville planer. Mange som var blitt villedet, forkastet senere deres fordervelige lære. Det fantes også mange etterkommere av tidligere kristne menigheter som var en frukt av valdensernes forkynnelse. Blant disse arbeidet Simons med stor iver og fremgang.

I tjuefem år reiste han omkring med sin familie under store påkjenninger og savn og ofte i direkte livsfare. Han arbeidet blant vanlig folk i Nederland og Nord-Tyskland og øvde en vidtrekkende innflytelse. Han hadde bare begrenset utdanning, men var veltalende. Han var usvikelig rettskaffen, ydmyk og vennlig, og han var oppriktig from. Hans liv var et eksempel på det han lærte, og han vant folks tillit. Hans tilhengere ble spredt og undertrykt. De led meget fordi de ble forvekslet med de fanatiske münzeritter. Likevel førte hans arbeid til at mange ble omvendt.
 

Forfølgelse i Nederland

Ingen andre steder vant den reformerte lære så stor tilslutning som i Nederland, og bare i få land ble tilhengerne utsatt for like harde forfølgelser. I Tyskland hadde Karl 5. fordømt reformasjonen, og han ville gladelig ha sendt alle dens tilhengere på bålet. Men fyrstene reiste seg mot hans tyranni. I Nederland hadde han større makt, og det ene vedtak etter det andre ble kunngjort for å ramme reformasjonens tilhengere. Å lese Bibelen, å forkynne den eller høre den forkynt, eller endog bare omtale den, skulle straffes med døden på bålet. Det var også dødsstraff for å be til Gud i lønnkammeret eller i familiekretsen, og å unnlate å knele for et helgenbilde eller synge en salme. Selv de som avsverget sine «villfarelser», fikk dødsdom. Mennene ble avrettet med sverd, mens kvinnene ble levende begravd. Tusener omkom mens Karl 5. og Filip 2. regjerte.

En gang ble en hel familie ført frem for inkvisisjonen og anklaget for å ha vært borte fra messe og for å ha holdt gudstjeneste hjemme. Da den yngste av sønnene ble spurt om hva de drev med i hemmelighet, svarte han: «Vi bøyer kne og ber om at Gud vil opplyse oss og tilgi våre synder. Vi ber for keiseren, at hans regjering må bli til gagn og at han må få et lykkelig liv. Og vi ber for våre øvrighetspersoner, at Gud må bevare dem.»4 Noen av dommerne ble dypt grepet, men faren og en av sønnene ble likevel dømt til å brennes.

Martyrenes tro var like sterk som forfølgernes villskap. Ikke bare menn, men også kvinner og unge piker viste et urokkelig mot. Hustruer stilte seg ved siden av ektefellene mens de led på bålet, og de hvisket trøstende ord eller sang salmer for å gi dem mot. Unge piker la seg ned i graven som om de gikk til sengs for natten. Eller de gikk frem til skafottet eller til bålet, kledd i sine beste klær, som om de var i sitt eget bryllup.5 Som tilfellet var da hedenskapet forsøkte å utrydde evangeliet, var de kristnes blod også i denne tiden kristendommens såkorn. Forfølgelse bidrog til å øke tallet på sannhetsvitner. Keiseren ble nesten drevet til vanvidd av folks uovervinnelige besluttsomhet. År etter år drev han sitt grusomme verk, men forgjeves. Under den humane Wilhelm av Oranien førte revolusjonen endelig til at Nederland fikk religionsfrihet.

I Piemont-fjellene, på slettene i Frankrike og strendene i Nederland ble evangeliets fremgang markert ved tilhengernes blod. Men i de nordiske land skjedde det på fredeligere vis. Studenter som kom hjem fra Wittenberg, brakte reformasjonens ide til Skandinavia. Luthers skrifter bidrog også til å spre lyset. De jevne, hardføre folk i Norden tok avstand fra romerkirkens korrupsjon, prakt og overtro og tok imot Bibelens rene, enkle og livgivende budskap.
 

Danmarks reformator

Hans Tausen (1494-1561), «Danmarks reformator», var bondesønn. Tidlig viste han tegn på stor begavelse. Han lengtet etter å få en utdanning, men foreldrenes kår gjorde det umulig, og han gikk i kloster. Hans rene liv og hans troskap og flid gjorde at han ble godt likt av sine overordnede. Han hadde evner som tydet på at han i fremtiden kunne yte kirken verdifull tjeneste. Det ble bestemt at han skulle få utdanning ved et av de tyske eller nederlandske universiteter. Han fikk selv velge utdanningssted, bare med det ene forbehold at han måtte holde seg unna Wittenberg. Kirkens stipendiat skulle ikke bli utsatt for giftig vranglære, mente klosterbrødrene.

Tausen drog til Køln, som også den gangen var en høyborg for katolisismen. Her fikk han snart avsky for skolastikernes mystisisme. På denne tiden kom han i kontakt med Luthers skrifter. Han leste dem med forundring og glede og ønsket inderlig å kunne få følge hans forelesninger. Men da risikerte han å fornærme klosterprioren og miste støtten fra ham. Likevel brukte han ikke lang tid på å bestemme seg, og snart var han immatrikulert ved universitetet i Wittenberg.

Da Tausen kom tilbake til Danmark, oppsøkte han sitt gamle kloster. Ennå var det ingen som mistenkte ham for å være lutheraner. Han røpet ikke sin hemmelighet, men uten å vekke fordom hos sine klosterbrødre prøvde han å lede dem til en renere tro og et helligere liv. Han leste og forklarte Bibelen for dem, og til sist forkynte han Kristus som synderes rettferdighet og eneste frelseshåp. Prioren ble svært opprørt, for han hadde hatt store forhåpninger om at Tausen skulle bli en ivrig forkjemper for romerkirken. Han ble straks flyttet fra sitt eget kloster til et annet og sperret inne i en celle under streng overvåkning.

Til stor forferdelse for hans nye foresatte erklærte snart flere av munkene at de hadde gått over til protestantismen. Gjennom gitteret i cellen hadde Tausen undervist sine klosterbrødre om evangeliet. Hvis disse danske kirkefedre hadde vært bedre orientert om hvordan kirken behandlet kjetteri, ville stemmen hans aldri mer blitt hørt. Men i stedet for å lukke ham inne i et underjordisk fangehull, sendte de ham bort fra klosteret. Nå stod de maktesløse. En kongelig resolusjon som nettopp var trådt i kraft, gav beskyttelse til dem som forkynte den nye læren. Tausen begynte nå å tale offentlig. Kirkene ble åpnet for ham, og folk strømmet til. Også andre forkynte Guds ord. Det nye testamente, som ble oversatt til dansk, fikk stor utbredelse. De anstrengelser som kirkens menn gjorde for å stanse arbeidet, bidrog bare til å fremskynde det. I løpet av kort tid tok Danmark offisielt standpunkt for reformasjonen.
 

Reformasjonen når Sverige

Også i Sverige var det unge menn som hadde drukket av kilden i Wittenberg, og som brakte livets vann til sine landsmenn. To av lederne i den svenske reformasjonen, Olaus og Laurentius Petri, sønnene av en smed i Ørebro, hadde studert under Luther og Melanchton, og med iver forkynte de det de hadde lært.
Olaus hadde mye til felles med Luther. Han vekket folk ved sin iver og veltalenhet, mens Laurentius, i likhet med Melanchton, var den lærde og sindige tenker. Begge var fremragende teologer som med et ukuelig mot forfektet sannheten, og de var preget av inderlig gudsfrykt. Det manglet ikke på motstand fra kirkelig hold. Prestene egget opp den uvitende og overtroiske befolkning. Olaus Petri ble ofte angrepet av pøbelen, og flere ganger var det bare så vidt han slapp fra det med livet. Men reformatorene nøt kongens gunst og beskyttelse.

Under romerkirkens styre opplevde folk undertrykkelse og fattigdom. Bibelen hadde de ikke, og religionen bestod utelukkende av korstegn og seremonier som de ikke lærte noe av. Veien tilbake til de hedenske forfedrenes skikker og overtro var derfor ikke lang. Folket var splittet og lå i innbyrdes strid, og dette økte bare elendigheten for alle. Kongen bestemte seg for å reformere både staten og kirken, og han var glad for den hjelpen disse dyktige medarbeiderne kunne gi ham i kampen mot romerkirken.

I nærvær av kongen og landets ledende menn forsvarte Olaus Petri med stor dyktighet den lutherske lære overfor romerkirkens representanter. Han erklærte at kirkefedrenes lære bare kunne aksepteres når den var i samsvar med Skriften, og at de viktigste trospunkter i Bibelen måtte bli fremholdt på en klar og enkel måte, så alle kunne forstå dem. Kristus sa: «Min lære er ikke min egen, den er fra ham som har sendt meg.» Og Paulus erklærte at hvis han forkynte noe annet evangelium enn det han hadde tatt imot, ville han være forbannet.6 «Hvordan kan da andre våge å innføre dogmer etter eget ønske og påby dem som nødvendig til frelse?» spurte Petri. Han påviste at kirkens bestemmelser er uten autoritet når de er i strid med Guds bud, og hevdet det protestantiske prinsipp at «Bibelen og Bibelen alene» er rettesnor for tro og liv.

Selv om denne striden ble ført innenfor en forholdsvis eksklusiv krets, viser den hva slags personer det var som utgjorde reformatorenes hær. De var ikke ulærde, sekteriske, høyrøstede og stridslystne. Langt fra. De hadde studert Guds ord og visste hvordan de skulle bruke de våpen som Bibelen gav dem.

Når det gjaldt lærdom, var de forut for sin tid. Når man tenker på så fremtredende læresentra som Wittenberg og Zürich og på så berømte personer som Luther og Melanchton, Zwingli og Oecolampadius, vil man anta at disse var ledere for bevegelsen, og at de var dyktigere og hadde mer å fare med enn de andre. Men når vi tenker på det som skjedde i det bortgjemte Sverige, og på de mer beskjedne navn som Olaus og Laurentius Petri - når vi vender oppmerksomheten fra læremestrene til elevene - oppdager vi at de var kyndige teologer som hadde satt seg grundig inn i Bibelens budskap, og som vant en lett seier over de sofistiske lærere og pavens representanter. 7

Etter denne debatten tok svenskekongen imot den protestantiske tro, og ikke lenge etter gikk riksdagen også inn for den. Olaus Petri hadde oversatt Det nye testamente til svensk, og etter kongens ønske påtok de to brødrene seg å oversette hele Bibelen. Slik fikk det svenske folk for første gang Guds ord på sitt eget språk. Riksdagen bestemte at prestene over hele landet skulle forklare Skriften, og at skolebarna skulle lære å lese Bibelen.

Jevnt og sikkert måtte uvitenhet og overtro vike for evangeliet. Etter at landet var befridd for romerkirkens undertrykkelse, oppnådde det en storhet og styrke som aldri før. Sverige ble en av protestantismens bastioner.

Hundre år senere, under den fryktelige trettiårskrigen, fikk Tyskland hjelp av denne lille, svake nasjonen. Det var det eneste landet i Europa som våget å rekke en hjelpende hånd i en uhyre farlig situasjon. Hele Nord-Europa var på nippen til på ny å komme under romerkirkens tyranni. Det var svenskehæren som gjorde det mulig for Tyskland å vende krigslykken og sette en stopper for pavemaktens fremgang og sikre toleranse for protestantene - både kalvinister og lutheranere - og å gjenopprette samvittighetsfrihet i de land som hadde gått inn for reformasjonen.

---

Kildehenvisninger:

1) G. Brandt, History of the Reformation In and About the Low  Countries l, s. 6
2) Samme s. 14
3) Martyn 2, s. 87
4) Wylie 18, kap. 6
5) Samme
6) Joh 7,16; Gal 1,8
7) Wylie 10, kap. 4

 Neste kapittel: Reformasjonen vinner terreng blant britene
Forside | Detaljert kapitteloversikt