«Om også du på denne dagen hadde forstått hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for dine øyne. Det skal komme dager da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter og slår deg og dine innbyggere til jorden. Det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forstod at tiden var kommet da Herren gjestet deg.»1
Fra toppen av Oljeberget så Jesus ut over Jerusalem. Alt var så vakkert og fredfullt. Det var påske, og fra mange land hadde Jakobs ætlinger kommet for å feire den store nasjonalfesten. Omgitt av hager og vingårder og grønne skråninger der pilegrimene hadde slått opp teltene, raget de terrasseformede høydedrag og praktfulle palasser. Og der lå de ruvende festningsverkene rundt Israels hovedstad. Det var som om Sions datter stolt ville si: «Her troner jeg som dronning, ... og sorg skal jeg aldri vite av.» Byen var like vakker og i egne øyne like sikker på himmelens velvilje som da den kongelige trubadur århundrer i forveien sang: «Det reiser seg fagert, en fryd for hele jorden, Sion-fjellet lengst i nord, den store konges by.»2 De praktfulle tempelbygningene dominerte synsfeltet. Strålene fra solnedgangen lyste opp de snøhvite marmormurene og gav gjenskinn fra gylne porter, tårn og spir. Dette var «skjønnhetens krone» - jødefolkets stolthet. Ingen israelitt kunne se ut over denne byen uten å føle glede og beundring.
Men Jesus var opptatt av helt andre ting. «Da han kom nærmere og så byen, gråt han over den.»3 Midt under festgleden da Jesus drog inn i byen, mens folk viftet med palmegrener, og glade hosiannarop gav ekko fra fjellene, og mens tusentalls stemmer utropte verdens frelser til konge, ble han plutselig overveldet av en uforklarlig sorg. Guds Sønn, som Israel hadde fått løfte om, han som hadde seiret over døden og frigjort dens fanger, felte nå tårer. Det var ikke vanlig sorg, men en overveldende angst som han ikke kunne skjule.
Et tidsrom på mer enn tusen år lå åpent for ham, da Gud på en spesiell måte hadde hjulpet og vernet sitt utvalgte folk. Der lå Moria-fjellet hvor løftets sønn var blitt bundet til alteret som et frivillig offer - et symbol på at Guds Sønn skulle ofres. Der var velsignelsens pakt, løftet om Messias, blitt stadfestet for de troendes far. Der hadde flammene fra offerbålet på Ornans treskeplass steget opp mot himmelen og holdt tilbake dødsengelens sverd - et symbol på Frelserens offer og midlertjeneste for syndige mennesker.
Gud hadde aktet Jerusalem høyere enn verden for øvrig. Han hadde «utvalgt Sion» som sin bolig. Der hadde profeter i uminnelige tider forkynt varsel og dom. Der hadde prestene svingt røkelseskaret, og røkelsen hadde steget opp til Gud sammen med folkets bønner. Der hadde de hver dag ofret blod av lam som var slaktet - symbolet på Guds lam. Der hadde Herren vist seg i herlighetsskyen over soningsstedet (nådestolen). Der stod den gåtefulle stigen som var bindeleddet mellom jorden og himmelen, der englene gikk opp og ned. Slik fikk menneskene adgang til Det aller helligste. Hadde Israel som et folk vært tro mot Herren, ville Jerusalem til evig tid ha vært Guds utvalgte by. Men historien om dette privilegerte folket vitnet om frafall og opprør. De hadde stått imot Guds nåde, misbrukt privilegiene og forspilt anledningene. 5
Israel hadde «spottet Guds sendebud, foraktet hans ord og holdt hans profeter for narr». Likevel hadde han vært for dem «en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet». Til tross for at de gang på gang hadde forkastet ham, hadde han fortsatt prøvd å tale dem til rette. Gud hadde vist dem mer ømhet og kjærlighet enn en omsorgsfull far. Han «sendte dem advarsler sent og tidlig gjennom sine sendebud; for han ville skåne sitt folk og sin bolig».6 Da advarsler, formaninger og irettesettelser ikke hjalp, sendte han sin aller beste gave, ja, han gav dem hele himmelen i denne gaven.
Gud sendte sin Sønn for å tale den forstokkede byen til besinnelse. Kristus hadde selv ført Israel ut av Egypt. Han hadde drevet hedningefolkene ut foran dem. Han hadde plantet dem som et godt vintre «i en fruktbar bakke». Hans omsorg hadde vært som et gjerde omkring dem, og han hadde sendt sine tjenere for å gi dem næring. «Hva var det mer å gjøre med hagen som jeg ikke alt hadde gjort?» utbryter han. «Nå ventet han å høste gode druer, men besk var frukten den bar,»7 Likevel håpet han å finne frukt. Derfor kom han selv til vingården i håp om å redde den fra å bli ødelagt. Han gravde rundt vintreet, beskar det og stelte med det. Han arbeidet utrettelig på å redde vingården som han selv hadde plantet.
I tre år hadde lysets og herlighetens Herre gått inn og ut blant sitt folk. «Han gikk omkring overalt og gjorde godt og helbredet alle som var underkuet av djevelen.» Han trøstet dem som var nedbrutt, og frigjorde fanger. Han gav de blinde syn, fikk de halte til å gå og døve til å høre. Han helbredet spedalske, gav de døde liv og forkynte gledesbudskap for de fattige. Til alle lag av folket lød den vennlige innbydelsen: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.»8
Selv om de gjengjeldte godt med ondt og kjærlighet med hat, fortsatte han trofast å øve barmhjertighet.9 Aldri ble noen avvist. Som en hjemløs vandringsmann måtte han holde ut fattigdom og forakt. Han levde for å hjelpe menneskene, lindre nøden blant dem, og tryglet dem om å ta imot livets gave. Hver gang disse forherdede menneskene avviste Guds barmhjertighet, strømmet hans medlidenhet og ubeskrivelige kjærlighet igjen mot dem enda mer enn før. Men Israel hadde vendt seg bort fra sin beste venn og sin eneste hjelper. De foraktet hans kjærlighet, avviste hans råd og latterliggjorde advarslene.
Profeter hadde grått over Israels frafall og over de fryktelige ødeleggelser som rammet dem på grunn av synd. Jeremia ønsket at øynene hans var en tårekilde, slik at han kunne gråte dag og natt over de drepte blant hans landsmenn og over Herrens folk i fangenskap. 10 Hvilken sorg måtte ikke Jesus føle da han med profetblikk ikke bare så frem gjennom år, men århundrer! Han så domsengelen med sverdet løftet mot den byen der Herren i så lang tid hadde hatt sin bolig.
Fra toppen av Oljeberget, der Titus og hæren hans senere stod, så han ut over dalen på tempelgården og søylegangene. Med tårer i øynene så han i et fryktelig syn hvordan murene var omringet av fremmede krigshærer. Han hørte trampingen av soldater som fylket seg til krig. Han hørte røsten av mødre og barn som ropte etter mat i den kringsatte byen. Han så at det praktfulle templet, palassene og tårnene ble et bytte for flammene, og der de hadde stått, var det bare rykende ruiner.
I sin fremtidsvisjon så Jesus at paktsfolket var spredt omkring i alle land lik vrakrester på en øde kyst. Ødeleggelsen som snart skulle ramme innbyggerne i byen, var bare den første sup av vredes begeret som de på dommens dag skulle tømme til siste dråpe. Guddommelig medfølelse og en inderlig kjærlighet kom til uttrykk i disse sorgens ord: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke.» Hadde du bare vært klar over at Herren gjestet deg, og skjønt hva som tjente til fred, du som har nytt større gunst enn noen annen nasjon! Jeg har holdt rettferdighetens engel tilbake, og har bedt deg vende om, men forgjeves. Ikke bare tjenere, sendebud og profeter har du avvist og forkastet, men Israels hellige, din forløser. Hvis du blir ødelagt, er det din egen skyld. «Men dere vil ikke komme til meg slik at dere kan ha liv.» 11
Himmelens konge gråt! Den evige Guds Sønn var grepet av angst og tynget av sorg. Hele himmelen undret seg over det de så. Dette viser hvor forferdelig synden er, og hvor vanskelig det er endog for Den Allmektige å frelse de skyldige fra konsekvensen av å overtre hans lov. Jesus så fremover til den siste tid da verden skulle være involvert i et lignende bedrag som det som førte til Jerusalems ødeleggelse.
Jødefolkets store synd var at det forkastet Kristus. Kristenhetens store synd ville være at den forkastet Guds lov som er grunnlaget for hans styresett i himmelen og på jorden. Folk skulle forkaste og tilsidesette Guds bud. Millioner av mennesker som er lenket i synd og er Satans slaver, dømt til den annen død, nekter å lytte til Guds ord den dagen Herren gjester sitt folk. For en fryktelig blindhet! Hvilket vanvidd!
Tusen år tidligere hadde salmisten lovprist Gud for hans godhet mot Israel, da han gjorde deres helligdom til sin bolig: «I Salem er hans hytte reist, på Sion står hans bolig.» «Men Juda-stammen valgte han ut og Sion-fjellet som han elsker. Han bygde sin helligdom himmelhøy.» Det første templet ble bygd under Israels storhetstid. Kong David hadde samlet enorme mengder av verdisaker til dette formål, og byggeplanene ble utarbeidet under guddommelig ledelse. Salomo, den viseste av Israels konger, hadde fullført arbeidet. Dette templet var det mest praktfulle byggverk som verden hadde sett. Gjennom profeten Haggai hadde Herren likevel sagt om det templet som senere ble bygd: «Dette nye hus skal bli herligere enn det første.» «Jeg ryster alle folkeslag, så deres skatter kommer hit. Og jeg fyller dette hus med herlighet, sier Herren, Allhærs Gud.»12
Etter at Nebukadnesar hadde ødelagt templet (586 f.Kr.), ble det bygd opp igjen av et folk som hadde vært i livslangt fangenskap og hadde kommet tilbake til et øde og nesten folketomt land. Det skjedde omkring fem hundre år før Kristus. Noen av dem var gamle mennesker som hadde sett Salomos vakre tempel. Da det nye gudshuset begynte å ta form, gråt de fordi det ikke kunne måle seg med det forrige. På en treffende måte forteller profeten hva de følte: «Er det ennå noen igjen av dere som har sett hvor herlig dette huset var før? Og hva synes dere om det nå? Ser det ikke smått ut?» 13 Og nå fikk de løfte om at dette huset skulle bli enda herligere enn det forrige.
Dette nye templet kunne ikke på noen måte måle seg med det gamle. Heller ikke ble det vigslet ved slike synlige tegn på Guds nærvær som det første templet. Ingen overnaturlig makt markerte innvielsen. Ingen strålende sky fylte den nyoppførte helligdommen. Ingen ild fra himmelen brente opp offeret på alteret. Den hellige Shekina var ikke lenger synlig mellom kjerubene i Det aller helligste. Lovkisten, soningsstedet og paktstavlene fantes ikke lenger der inne. Ingen røst lød fra himmelen for å åpenbare Herrens vilje for prestene som bad.
I århundrer hadde jødene forgjeves prøvd å vise hvordan Gud hadde oppfylt løftet han hadde gitt gjennom profeten Haggai. Men de var så forblindet av stolthet og vantro at de ikke kunne se den virkelige betydningen av det profeten hadde sagt.
Det nye templet ble ikke hedret med herlighetsskyen fra Herren, men ved at han som hadde hele Guddommens fylde i seg, var personlig til stede - han som var Gud åpenbart i menneskelig skikkelse. Alle slekters håp hadde kommet til sitt tempel da Jesus fra Nasaret underviste og helbredet i tempelgården. Det var fordi Kristus selv var til stede, og ikke av noen annen grunn, at dette templet var så mye herligere enn det første. Men Israel avviste gaven som himmelen tilbød. Da den ydmyke læreren gikk ut gjennom den gylne porten den dagen, forlot herligheten templet for alltid. Frelserens utsagn hadde alt gått i oppfyllelse: «Huset deres blir forlatt! »14
Disiplene ble forskrekket da Jesus sa at templet skulle bli jevnet med jorden, og de ville gjerne vite hva han mente med det. I mer enn førti år var det blitt satset penger, arbeidskraft og arkitektonisk kunst for å forskjønne det. Herodes den store hadde ødslet både romersk og jødisk kapital på det. Verdensrikets keiser hadde endog selv bidratt med gaver. En del av byggverket bestod av hvite marmorblokker i nesten utrolig størrelse som var fraktet fra Rom. Disiplene hadde minnet Mesteren om dette, og sagt: «Se, for noen steiner og noen byggverk!»
Som svar på dette kom Jesus med denne alvorsfulle og overraskende uttalelsen: «Sannelig, jeg sier dere: Her skal ikke bli stein tilbake på stein; alt skal rives ned.» Disiplene satte Jerusalems ødeleggelse i forbindelse med Kristi personlige komme i jordisk herlighet for å herske over verden, straffe de halsstarrige jødene og frigjøre nasjonen for romeråket. Han hadde fortalt dem at han ville komme igjen. Da han snakket om straffedommer over Jerusalem, tenkte de på denne gjenkomsten. Og da de nå var sammen med ham på Oljeberget, spurte de: «Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?»15
Fremtiden ble holdt skjult for disiplene. Hadde de den gangen fullt ut forstått hva som skulle skje - at Jesus skulle lide og dø og at byen og templet skulle bli ødelagt - ville de blitt skrekkslagne. Kristus skildret de viktigste begivenhetene som skulle finne sted før tidens slutt. Den gangen forstod de ikke fullt ut betydningen av det han sa, men det skulle bli åpenbart for Guds folk etter hvert som det ble nødvendig. Forutsigelsen hadde en dobbelt betydning. Den varslet både ødeleggelsen av Jerusalem og redslene på den ytterste dag.
Mens disiplene satt og lyttet, fortalte Jesus om de straffedommer som skulle ramme det frafalne Israel, særlig gjengjeldelsen som skulle komme over dem fordi de forkastet og korsfestet Messias. Tegn som ikke var til å ta feil av, skulle skje før den redselsfulle avslutningen. Det de fryktet, ville komme brått og uventet. Slik advarte Jesus sine etterfølgere: ««Den ødeleggende styggedom», som profeten Daniel har talt om, skal da stå på det hellige sted - forstå det, den som leser! Når dere ser det, må de som er i Judea, flykte opp i fjellene.»16
Når romernes avgudsfaner ble heist på hellig jord, som strakte seg et stykke utenfor bymurene, skulle Kristi etterfølgere redde seg ved å flykte. Når de så varselstegnet, skulle de som ville flykte, ikke nøle. Overalt i Judea og i selve Jerusalem måtte de legge nøye merke til tegnet og flykte øyeblikkelig. Den som tilfeldigvis var oppe på taket, måtte ikke engang gå ned i huset og ta med seg de mest verdifulle eiendelene. De som var ute på åkeren eller i vingården, måtte ikke ta tid til å hente ytterklærne som de hadde lagt fra seg mens de arbeidet i solsteiken. De måtte ikke nøle et øyeblikk, ellers ville de bli revet med i ødeleggelsen.
Gjennom profeten Mika hadde Herren sagt: «Hør dette, høvdinger i Jakobs ætt, dere styresmenn i Israel, dere som avskyr rettferd og gjør det rette kroket, som bygger Sion med bloddåd og Jerusalem med urett! Der dømmer høvdingen for betaling, presten tar lønn for lære, og profeten spår for penger. Likevel støtter de seg til Herren og sier: «Er ikke Herren midt iblant oss? Det hender ikke oss noe vondt.»»18
Disse ordene gav et sant bilde av de demoraliserte og egenrettferdige innbyggerne i Jerusalem. De mente at de holdt Guds bud til punkt og prikke, men i virkeligheten overtrådte de dem alle. De hatet Kristus fordi hans renhet og hellighet avslørte deres egen ugudelighet, og de gav ham skylden for alle ulykker som hadde rammet dem på grunn av deres synd. Enda de visste at han var uten synd, hadde de påstått at hans død var nødvendig av hensyn til nasjonens sikkerhet. «Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige sted og folket vårt,» sa jødenes ledere.19 Hvis de ofret Kristus, ville de kanskje enda en gang kunne bli et sterkt og samlet folk. Slik resonnerte de, og de var enige med øverstepresten da han erklærte at det var bedre at en mann døde for folket enn at hele folket omkom.
På den måten hadde jødenes ledere bygd «Sion med bloddåd og Jerusalem med urett», som profeten Mika uttrykte det. De drepte Kristus fordi han refset dem for deres synd. Likevel var selvrettferdigheten så stor at de betraktet seg som Guds utvalgte og ventet at Herren ville redde dem fra fienden. «Derfor skal Sion - for deres skyld - pløyes som en åker. Jerusalem skal bli en steinhaug og tempelberget en skogkledd ås.»20
Herren ventet nesten førti år etter at Jesus hadde forkynt dommen over Jerusalem, før han sendte straffedommen over byen og folket. Han viste en nesten utrolig langmodighet mot dem som hadde forkastet hans evangelium og drept hans Sønn. Lignelsen om det ufruktbare treet viste Guds handlemåte med jødefolket. Befalingen lød: «Hogg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden?»21
Likevel sparte Herren det enda en liten stund. Fremdeles var det mange blant jødefolket som ikke kjente Kristus og hans misjon. Og barna hadde ikke hatt de samme muligheter eller fått det lyset som foreldrene deres hadde avvist. Ved apostlenes og deres medarbeideres forkynnelse ville Gud opplyse dem. De skulle få se hvordan forutsigelsene var blitt oppfylt. Dette gjaldt ikke bare Kristi fødsel og hans liv, men også hans død og oppstandelse. Barna skulle ikke lastes for foreldrenes synder. Men når de hadde fått kjennskap til alt det lys foreldrene hadde mottatt, og forkastet det de selv fikk i tillegg, var også de medskyldige.
Guds overbærenhet med Jerusalem bidrog bare til at jødene ble enda mer ubøyelige og ubotferdige. Hatet og grusomheten mot Jesu disipler gjorde at de forkastet det siste tilbudet om nåde. Nå trakk Gud sitt vern fra dem og holdt ikke lenger Satan og englene hans tilbake. Dermed ble folket overlatt til den lederen de selv hadde valgt. Innbyggerne i Jerusalem hadde avvist Kristi nåde som ville ha satt dem i stand til å overvinne de onde tendensene, men nå fikk disse overtaket.
Satan tente de voldsomste og mest primitive lidenskaper i folket så de ikke lenger tenkte klart, men mistet besinnelsen og ble behersket av innskytelser og blindt raseri, og de ble besatt av djevelsk grusomhet. I familielivet og i samfunnet ellers, blant høy og lav uten forskjell, florerte mistenksomhet, misunnelse, hat, splid, opprør og drap. Det var ikke trygt noe sted. Venner og slektninger forrådte hverandre. Foreldre drepte barna sine, og barna foreldrene. Folkets ledere hadde ingen selvkontroll. Ukontrollerte lidenskaper gjorde dem til tyranner.
Jødene hadde godtatt falske anklager for å kunne dømme Guds Sønn. Nå gjorde falske anklager livet usikkert for dem selv. I handling hadde de sagt: «La oss få være i fred for Israels Hellige!»22 Nå ble ønsket deres oppfylt. Frykten for Gud uroet dem ikke lenger. Satan ledet nasjonen, og de øverste borgerlige og kirkelige myndigheter var i hans vold.
Lederne for de partiene som ellers lå i innbyrdes strid, gikk somme tider sammen om å plyndre og torturere sine ofre. Etterpå gikk de igjen løs på hverandres tilhengere og slo ned uten skånsel. Ikke engang respekten for templet fikk dem til å legge bånd på seg. De som var i templet for å tilbe, ble slått ned foran alteret, og likene ble liggende og forurense helligdommen. I blindt overmot uttalte opphavsmennene til dette djevelske ødeleggelsesverk at de ikke var det minste redd for at Jerusalem skulle bli ødelagt. Den var jo Guds egen by. Endog mens de romerske soldatene omringet templet, prøvde de ved bestikkelse å få falske profeter til å forkynne at folk bare skulle vente på at Gud kom og reddet dem.
Helt til det siste trodde man at Gud ville gripe inn og slå fienden. Men Israel hadde forkastet Guds beskyttelse og var nå uten forsvar. En fryktelig skjebne hadde rammet Jerusalem. Byen var i oppløsning på grunn av indre stridigheter. Gatene var røde av blod fra innbyggere som hadde drept hverandre, mens fremmede hærer brøt ned festningsverkene og drepte soldatene som forsvarte byen.
Alt det Kristus hadde forutsagt om Jerusalems ødeleggelse, ble nøyaktig oppfylt. Jødene fikk erfare at Jesus snakket sant da han sa: «Det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker.» 23
Tegn og under skjedde, og varsler om ulykker og dom. Midt på natten skinte et unaturlig lys over templet og alteret. Ved solnedgang tok skyene form av stridsvogner og soldater som fylket seg til kamp. Prestene som hadde nattjeneste i templet, ble skremt av mystiske lyder. Jorden skalv, og fra alle kanter lød ropet: «La oss komme oss bort!» Østporten, som var så tung at tjue mann med nød og neppe kunne lukke den, og som var boltet til svære jernstolper som gikk langt ned i steinfundamentet, ble midt på natten åpnet av usynlige krefter. 24
I sju år travet en mann frem og tilbake i gatene og forkynte at ulykke ville ramme byen. Dag og natt sang han den dystre klagesangen: «En røst fra øst! En røst fra vest! En røst fra de fire vinder! En røst mot Jerusalem og mot templet! En røst mot brudgommene og brudene! En røst mot hele folket! »25
Denne merkelige mannen ble fengslet og pisket, men han klaget ikke. Når han ble hånet og plaget, svarte han bare: «Ve over Jerusalem! Ve over innbyggerne!» Varselsropene opphørte ikke før han ble drept under beleiringen han hadde forutsagt.
Etter at romerne under ledelse av Cestius hadde omringet byen, trakk de seg uventet tilbake da alt syntes å være klart for øyeblikkelig angrep. Byens forsvarere, som hadde oppgitt håpet om å kunne gjøre effektiv motstand, skulle nettopp til å overgi seg. Men uten noen som helst synlig grunn trakk den romerske hærføreren troppene tilbake. Slik ledet Gud begivenhetene til beste for sitt folk. De kristne som gav akt, oppfattet tegnet. Alle som ville, hadde nå anledning til å rette seg etter advarselen Jesus hadde gitt.
Alt utviklet seg slik at hverken jødene eller romerne kunne hindre de kristne i å flykte. Da Cestius trakk seg tilbake, rykket jødene ut fra Jerusalem og forfulgte hæren hans. Mens partene var opptatt med å sloss, kunne de kristne forlate byen.
På denne tiden fantes det ingen andre fiender ut over i landet som kunne stanse dem. Under beleiringen var jødene samlet i Jerusalem for å feire løvhyttefesten, og de kristne overalt i landet kunne derfor flykte uten at noen hindret dem. De klarte å komme seg i sikkerhet i Pella - en by i Perea på den andre siden av Jordan-elven.
De jødiske styrkene som forfulgte Cestius og hæren hans, gikk til angrep med en slik kampglød at fienden stod i fare for å bli slått fullstendig. Med nød og neppe klarte romerne å trekke seg tilbake. Jødene kom seg unna nesten uten tap, og med sitt krigsbytte drog de i triumf tilbake til byen. Men denne tilsynelatende seieren ble bare til skade for dem selv. Den oppflammet dem til så bitter motstand mot romerne at det snart førte til ubeskrivelige tilstander i den dødsdømte byen.
Makthaverne brukte den mest umenneskelige tortur for å tvinge de stakkars menneskene til å gi fra seg det lille de ennå måtte ha. Ikke sjelden ble slike grusomheter utført av personer som selv hadde nok mat, men som bare var oppsatt på å hamstre.
Tusenvis døde av sult og pest. Det var som om folk var fullstendig blottet for naturlige følelser. Menn plyndret sine egne koner, og konene sine menn. Barn rev maten ut av munnen på sine gamle foreldre. Spørsmålet fra profeten: «Kan en kvinne glemme sitt diende barn?» fant svar innenfor murene i denne skjebneramte byen. «Kvinner som før var milde og kjærlige, kokte sine egne barn. Barna ble til føde for dem da mitt folk ble knust.»27
Nå ble den fjorten hundre år gamle spådommen oppfylt: «Selv den fineste og mest forvente kvinne, som aldri har prøvd å sette foten på jorden, så fin og forvent som hun var, vil se skjevt til sin mann som hun tar i favn, og til sin sønn og datter. Hun vil ikke dele med dem... barna hun har født. Fordi hun mangler alt, spiser hun dem i hemmelighet, i den trengsel og nød som fienden fører over deg i byene dine.»28
De romerske offiserene prøvde å skremme jødene til å overgi seg. De som satte seg til motverge når de ble tatt tilfange, ble pisket, pint og korsfestet foran bymurene. Hver dag måtte hundrevis bøte med livet. Disse fryktelige skjenselsgjerninger fortsatte til det var reist så mange kors i Josjafats dal og på Golgata at det var nesten umulig å bevege seg mellom dem. Dette var den redselsfulle oppfyllelsen av den fryktelige dommen som de hadde uttalt over seg selv da de stod foran Pilatus: «La hans blod komme over oss og over våre barn.»29
Titus ville ha gjort slutt på redslene og spart byen fra å bli fullstendig ødelagt. Da han så de døde som lå i hauger i dalskråningen, ble han skrekkslagen. På toppen av Oljeberget stod han som tryllebundet og stirret ned på det praktfulle templet, og han gav ordre om at ikke en eneste stein i det måtte røres. Før han prøvde å erobre denne festningen, kom han med en inntrengende oppfordring til jødenes ledere om ikke å tvinge ham til å besudle det hellige stedet med blod. Dersom de ville gå med på å møte ham i kamp på et annet sted, skulle ingen romer krenke det hellige templet.
Josefus rettet selv en glødende appell til jødene og bønnfalt dem om å kapitulere for å redde seg selv og byen og helligdommen. Men han ble møtt med bitre forbannelser. Mens han gjorde et siste forsøk på å mane dem til besinnelse, skjøt de piler etter ham. Jødene hadde avvist de inntrengende oppfordringer fra Guds Sønn. Ett hvert forsøk på å overtale dem, gjorde dem bare mer oppsatt på å stå imot til siste slutt. Alt Titus gjorde for å redde templet, var forgjeves. En som var større enn han, hadde sagt at det ikke skulle bli stein tilbake på stein.
Den blinde tross som jødenes ledere viste, og de avskyelige forbrytelser som ble begått inne i den beleirede byen, vakte avsky og harme hos romerne. Til slutt bestemte Titus seg for å storme templet, men om mulig skåne det fra å bli ødelagt. Men ordren ble ikke fulgt. Etter at han om kvelden hadde trukket seg tilbake til teltet, rykket jødene ut fra templet og angrep soldatene utenfor. I kampens hete kastet en av soldatene en brannfakkel inn gjennom en åpning i porten. Like etter stod de sederkledde tilbyggene i lys lue. Titus skyndte seg til åstedet, fulgt av offiserene og mange av soldatene. Han gav soldatene ordre om å slokke ilden. Men ingen lystret ordre. I vilt raseri kastet soldatene brannfakler inn i rommene i tempeltilbyggene og drepte mange som hadde gått i dekning der, og det rant blod nedover tempeltrappene. Tusenvis av jøder mistet livet. Over kampgnyet lød ropet: «Ikabod»! - herligheten er borte!
«Det var umulig for Titus å holde soldatene i sjakk. Sammen med sine nærmeste offiserer gikk han for å inspisere den hellige bygningen innvendig. Det de så, fylte dem med undring. Ilden hadde ennå ikke nådd frem til selve helligdommen, og han gjorde et siste forsøk på å redde den. Han løp frem og oppfordret enda en gang soldatene til å slokke ilden. Høvedsmannen Liberalis løftet kommandostaven og forsøkte å tvinge dem til å lystre ordre. Men til og med respekten for keiseren måtte vike for det voldsomme fiendskapet mot jødene, og for villskapen og grådigheten etter krigsbytte.
Soldatene så allting omkring seg som glinsende gull i det uhyggelige flammeskjæret. De trodde det fantes uhyre skatter i helligdommen. Uten at noen la merke til det, stakk en soldat en tent fakkel inn mellom dørhengslene, og øyeblikket etter stod hele bygningen i brann. Røken og flammene tvang offiserene til å trekke seg tilbake, og den praktfulle bygningen ble overlatt til sin skjebne.
For romerne var det et fryktinngytende syn. Men hvordan må det ha vært for jødene? Hele fjelltoppen som hevet seg over byen, lyste som en vulkan. Med fryktelige brak styrtet den ene bygningen sammen etter den andre og forsvant i flammehavet. Takene av sedertre stod i lys lue. De gylne spirene skinte rødglødende mot himmelen, og fra porttårnene steg ild- og røksøyler til værs. Åsene i nærheten ble opplyst, og grupper av mennesker stod der og så på ødeleggelsen med skrekk og fortvilelse.
På murene og høydedragene i den øvre del av byen var det tett i tett med ansikter. Noen var bleke av fortvilelse, andre var preget av hevnlyst. Ropene fra de romerske soldatene som stormet frem og tilbake, og skrikene fra opprørerne som omkom i flammene, blandet seg med brølet fra ilden og braket fra de veldige trebjelkene som ramlet ned. Fra fjellene omkring hørtes ekkoet av skrikene fra folk på høydedragene omkring. Fra murene lød rop og jammer. Folk som holdt på å dø av sult, samlet de siste kreftene til et redselsfullt og fortvilet rop.
Massakrene inne i byen var enda grusommere enn det som skjedde utenfor. Menn og kvinner, unge og gamle, opprørere og prester, de som sloss og de som tryglet om barmhjertighet, ble meid ned uten forskjell. Tallet på drepte var høyere enn tallet på dem som utførte drapene. De romerske soldatene måtte klatre over hauger av lik for å fullføre ødeleggelsen.30
Etter at templet var ødelagt, falt hele byen snart i romernes hender. Jødenes ledere oppgav de uinntagelige festningene, og Titus fant dem øde og forlatt. I undring stirret han på dem og sa at Gud hadde gitt dem i hans hånd, for ingen krigsmaskin, hvor effektiv den enn måtte være, kunne ha utrettet noe mot de veldige festningsverkene. Både byen og templet ble jevnet med jorden, og grunnen der templet hadde stått, ble pløyd «som en åker».31
Under beleiringen og massakrene som fulgte, mistet over en million mennesker livet. De som overlevde, ble solgt som slaver eller slept til Rom for å kaste glans over erobrerens triumftog. Andre ble kastet for villdyr i amfiteatrene eller spredt rundt omkring i verden.
Jødene hadde smidd sine egne lenker. De hadde selv fylt hevnens beger. Den totale ødeleggelsen som rammet nasjonen, og de ulykkene som fulgte dem i atspredelsen, var bare frukten av det de selv hadde sådd. Profeten hadde uttalt: «Når ulykken kommer, Israel, hvem skal hjelpe deg da?» «Din synd har ført deg til fall. »32
Lidelsene de gjennomlevde, blir ofte fremstilt som en straff Gud hadde bestemt. På den måten prøver den store bedrageren å skjule sitt eget verk. Ved å forkaste Guds nåde og kjærlighet var de selv skyld i at Guds beskyttelse ble fjernet, og at Satan fikk gjøre med dem slik han selv lystet. De grusomheter som fant sted da Jerusalem ble ødelagt, viser hvordan Satan lar sin hevntørst gå ut over dem som gir seg i hans vold.
Gud står ikke parat lik en bøddel for å fullbyrde straffen for overtredelse. Men de som forkaster hans nåde, blir overlatt til sin egen skjebne. De må høste det de har sådd. Enhver lysstråle de forkaster, enhver advarsel de avviser eller ikke bryr seg om, enhver lidenskap de nærer, og enhver overtredelse av Guds lov, er såkorn som gir en uunngåelig høst. Når synderen stadig står imot Guds Ånd, vil den til sist forlate ham. Da er det ikke lenger noen som kan holde de onde lidenskapene i sjakk, og ingen beskyttelse mot Satans hat og fiendskap.
Ødeleggelsen av Jerusalem (70 e.Kr.) er en fryktelig og alvorlig advarsel til alle som er likegyldige overfor Guds nåde og står imot hans kall. Aldri har man sett et klarere uttrykk for Guds avsky for synden og den uunngåelige straffen som vil ramme den skyldige.
Frelserens forutsigelse om dommen over Jerusalem vil bli oppfylt enda en gang. Ødeleggelsen av Jerusalem gir bare en svak anelse om det som da vil skje. Skjebnen som rammet den utvalgte byen, viser dommen over en verden som har forkastet Guds nåde og tråkket på hans lov. Det er en dyster historie om menneskelig lidelse og nød som verden har opplevd gjennom mange århundrer med ondskap og synd. Hjertet blir sykt og tanken lammes når man grubler over dette.
At menneskene har forkastet Herrens myndighet, har hatt fryktelige følger. Men fremtiden er enda mørkere. Hva er fortiden med de mange opprør, kriger og revolusjoner - «hver støvel som trampet i stridsgny, og hver kappe som er tilsølt med blod»33 - sammenlignet med redslene på den dagen da Guds Ånd blir dratt bort fra de gudløse og ikke lenger avverger følgene av menneskelig lidenskap og djevelens ondskap. Som aldri før vil verden da oppleve konsekvensene av Satans herredømme.
Slik tilfellet var da Jerusalem ble ødelagt, vil Guds folk på den dagen bli utfridd, «alle som er skrevet opp til livet». Kristus har sagt at han vil komme igjen for å hente sine trofaste. «Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet. Når basunen lyder, skal han sende ut sine engler, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra himmelens ene ende til den andre.»
Når Herren kommer i sin herlighet, skal han «med pusten fra sin munn» utrydde dem som ikke er lydige mot hans evangelium.34 Som tilfellet var med det gamle Israel, vil de gudløse ødelegge seg selv. De omkommer på grunn av sin egen synd. Fordi de har levd i synd, er de kommet fullstendig ut av samspill med Gud, og deres natur er blitt så fordervet av det onde at hans herlighet er lik en ild som fortærer dem.
Menneskene bør passe på så de ikke forsømmer den undervisning Kristi ord inneholder. Slik som han varslet disiplene om at Jerusalem snart skulle bli ødelagt, og gav dem et tegn så de kunne flykte i tide, har han varslet menneskene om den endelige ødeleggelsen. Og han har gitt dem tegn for at de kan vite når tiden nærmer seg, så alle som vil, kan flykte fra den vredesdom som kommer.
Jesus sier: «Det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse.» De som oppfatter varslene om hans gjenkomst, skal «vite at han er nær og står for døren». Våk da! lyder oppfordringen. De som gir akt på advarselen, skal ikke bli i mørke, slik at den dagen kommer uventet over dem. Men for dem som ikke våker, kommer Herrens dag «som en tyv om natten».35
Verden er ikke mer beredt til å ta imot budskapet for vår tid enn jødene var til å ta imot Frelserens varsel om Jerusalem. Uansett når Guds dag inntreffer, vil den komme overraskende over de gudløse. Mens livet går sin vante gang, og menneskene er opptatt med fornøyelser, sitt daglige arbeid og med å tjene penger, mens religiøse ledere lovpriser fremgangen og opplysningen i verden, og folk blir lullet inn i en falsk trygghetsfølelse - da kommer undergangen plutselig over de likegyldige og gudløse, likesom tyven ved midnattstid lister seg inn i det ubevoktede huset, «og de skal ikke slippe unna».36
l) Luk 19,42-44
2) Åp 18,7; Sal 48,3
3) Luk 19,41
4) Jes 53,7
5) l Mos 22,9.16-18; l Krøn 21;Sal 132,13; l Mos28,12; Joh 1,51; Jer 17,21-25
6) 2 Krøn 36,16.15; 2 Mos 34,6
7) Jes 5,1-4
8) Apg 10,38; Luk 4,18; Matt 11,5.28
9) Sal 109,5
l0) Jer 9,1; 13,17
l1) Matt 23,37; Joh 5,40
l2) Sal 76,3; 78,68.69; l Krøn 28,12.19;Hag 2,9.7
l3) Esra 3,12; Hag 2,3
l4) Matt 23,38
l5) Mark 13,1; Matt 24,2.3
l6) Matt 24,15.16; Luk 21,20.21
l7) Matt 24,35
l8) Mi 3,9-11
l9) Joh 11,48
20) Mi 3,10:12
2l) Luk 13,7
22) Jes 30,11
23) Matt 7,2
24) Milan, History of the Jews, bok 13
25) Samme.
26) Luk 21,20.21
27) Jes 49,15; Klag 4, l 0
28) 5 Mos 28,56.57
29) Matt 27,25
30) Milan, bok 16
3l) Jer 26,18
32) Hos 13,9; 14,2
33) Jes 9,5
34) Jes 4,3; Matt 24,30.31; 2 Tess 2,8
35) Luk 21,25; Matt 24,29; Mark 13,24-26; Åp 6,12-17; Matt 24,33; Mark 13,35; l Tess 5,2
36) l Tess 5,2-5
Neste kapittel: Kristenforfølgelse før og nå
Forside | Detaljert kapitteloversikt
Mot historiens Klimaks - En bok av Ellen Gould White.
www.mothistoriensklimaks.no