2. Kapittel:
Men han så enda lenger inn i fremtiden, til de stormfulle tider som ville ramme hans tilhengere i århundrer med mørke og forfølgelse. I noen få betydningsfulle setninger forutsa han de lidelser som verdens makthavere ville påføre Guds menighet.1 Kristi etterfølgere skulle møte den samme ydmykelse, vanære og smerte som deres Herre. Det samme fiendskap som verdens frelser ble utsatt for, ville ramme alle som trodde på ham.
Disse forfølgelsene, som begynte under keiser Nero (54-68 e.Kr.) omkring den tiden da Paulus led martyrdøden, fortsatte med vekslende intensitet i flere århundrer. De kristne ble anklaget for de verste forbrytelser og fikk skylden for fryktelige ulykker - hungersnød, epidemier og jordskjelv. Når de ble utsatt for hat og mistanke, stod angivere parat til å utlevere dem mot betaling. De ble stemplet som revolusjonære, fiender av religionen og en pest for samfunnet.
Mange ble kastet for villdyr i amfiteatrene, eller brent levende. Noen ble korsfestet, andre ble kledd i rovdyrskinn og kastet inn på arenaen for å bli lemlestet av hunder. Dette var ofte høydepunktet under offentlige fester. Store menneskemasser overvar forestillingen, og ofrenes redselsskrik ble møtt med latter og applaus.
Overalt hvor de kristne søkte tilflukt, ble de jaget som ville dyr. De prøvde å gjemme seg på øde steder. «De led nød, hadde det vondt og fikk hard medfart. De var for gode for denne verden. De flakket omkring i øde trakter og på fjell og holdt til i huler og grotter.»3 Tusener søkte tilflukt i katakombene. Under høydedragene utenfor Rom var det gravd lange underjordiske ganger. De mørke labyrintene strakte seg kilometervis utenfor bymuren. I disse underjordiske skjulestedene gravla de sine døde. Her fant de også et hjem når de ble mistenkt og gjort fredløse. Når livgiveren engang vekker opp dem som har stridd den gode strid, vil mang en martyr som har gått i døden for Kristi skyld, komme frem fra disse dystre grottene. Men Jesu vitner holdt fast på troen midt under de frykteligste forfølgelser. De manglet endog det aller nødvendigste. De måtte unnvære sollyset og holde til i mørke, men gjestmilde jordhuler.
Likesom Guds tjenere i tidligere tider, ble mange av dem «spent på pinebenken og avslo å bli frigitt, fordi de heller ville få del i den oppstandelse som er bedre». De husket hva Mesteren hadde sagt, at når de ble forfulgt for Kristi skyld, skulle de glede og fryde seg fordi de ville få stor lønn i himmelen. På samme måte var profetene blitt forfulgt før dem.
De gledet seg over at de ble funnet verdige til å lide for Kristi skyld, og midt i de knitrende flammene lød seierssang. Med troens blikk så de Kristus og englene som med den største interesse fulgte med i det som skjedde, og som gledet seg over at de stod fast. Fra Guds trone hørte de en røst som sa: «Vær tro inntil døden, så skal jeg gi deg livets krone.»4
Forgjeves forsøkte Satan å ødelegge Kristi menighet med vold. Den store konflikten der Jesu etterfølgere måtte bøte med livet, stanset ikke da disse trofaste fanebærere falt på sin post. De seiret i nederlag. Guds tjenere ble drept, men hans verk gikk hele tiden frem. Evangeliet vant stadig terreng og tallet på tilhengerne vokste. Det trengte inn på utilgjengelige steder der endog Roms maktmidler ikke slapp til.
Da en kristen gikk i rette med de hedenske lederne som gikk hardt frem, sa han: «Dere kan drepe, torturere og fordømme oss. ... Deres urettvise fremferd er nettopp et bevis på at vi er uskyldige. ... Heller ikke vil deres grusomhet... gagne dere.» Den bidrog bare til at enda flere tok imot troen. «Jo oftere dere meier oss ned, desto flere blir vi. De kristnes blod er såkorn.»5
Tusenvis ble fengslet og drept, men andre stod frem og tok deres plass. De som ble martyrer for sin tro, hørte Kristus til, og han regnet dem som seiervinnere. De hadde stridd den gode strid, og de ville få livets krone ved Kristi gjenkomst. Lidelsene som de kristne måtte tåle, førte dem nærmere hverandre og nærmere Frelseren. Deres eksempel i livet og deres bekjennelse i døden var et stadig vitnemål om sannheten. Der man minst ventet det, forlot Satans tilhengere hans tjeneste og stilte seg på Kristi side.
Med list prøvde Satan nå å oppnå det han ikke klarte med makt. Forfølgelsen stanset, og i stedet opplevde de kristne en fredelig tid med materiell fremgang og høy sosial status. Avgudsdyrkere godtok en del av den kristne tro, mens de forkastet andre viktige lærepunkter. De gav uttrykk for at de trodde på Jesus som Guds Sønn og at han døde og oppstod. Men de hadde ingen syndserkjennelse og følte ikke trang til å angre og vende om. De gjorde enkelte innrømmelser, og foreslo at de kristne skulle gjøre det samme, slik at de kunne stå sammen i troen på Kristus.
Nå var menigheten i stor fare. Fengsel, tortur, bål og sverd var likevel å foretrekke fremfor dette. Noen av de kristne var ubøyelige og ville ikke gå med på noe kompromiss. Andre var stemt for å fire litt på visse punkter for å imøtekomme dem som hadde tatt imot en del av den kristne troslære. De hevdet at dette kanskje ville bidra til å vinne dem helt og fullt.
Dette var en vond tid for de trofaste kristne. Under kristendommens kappe var Satan i ferd med å snike seg inn i menigheten for å ødelegge de kristnes tro og føre dem bort fra sannheten.
Til sist gikk majoriteten av de kristne med på å senke kravene, og det kom i stand forlik mellom kristendom og hedenskap. Selv om avgudsdyrkerne angivelig var blitt kristne og hadde sluttet seg til menigheten, fortsatte de med avgudsdyrkelsen. De erstattet bare avgudsbildene med bilder av Jesus, og endog av Maria og helgener. Avgudstilbedelsens farlige surdeig var nå kommet inn i menigheten der den fortsatte sitt ødeleggelsesverk. Falsk lære, overtro og avguds-seremonier ble blandet inn i kirkens tro og gudstjeneste.
Da Kristi etterfølgere sluttet seg sammen med avgudsdyrkere, ble kristendommen fordervet, og menigheten mistet sin renhet og kraft. Likevel var det noen som ikke lot seg rive med av disse villfarelsene. De fortsatte å være tro mot sannhetens opphavsmann og tilbad Gud alene.
Det har alltid eksistert to typer kristendomsbekjennere. Den ene gruppen er interessert i Kristi liv, og prøver alvorlig å rette på sine mangler og leve etter det guddommelige ideal. Den andre gruppen skyr de klare sannhetene som avslører deres feil. Ikke engang da menigheten var på sitt beste, bestod den utelukkende av trofaste, rene og oppriktige mennesker. Jesus lærte at de som syndet med forsett, ikke burde tas opp i menigheten. Likevel knyttet han til seg personer med en mangelfull karakter, og lot dem nyte godt av hans undervisning og eksempel så de kunne innse sine feil og rette på dem.
Blant de tolv apostlene var det en forræder. Judas ble godtatt i disippelflokken på tross av sine karaktermangler. Det var for at han gjennom Kristi undervisning og eksempel skulle lære å forstå hva kristenlivet er, og på den måten lære å innse sine feil og vende om, og ved Guds nåde bli renset «ved å lyde sannheten». Men Judas fulgte ikke lyset. Ved ei gi etter for synd åpnet han for Satans fristelser. De dårlige egenskapene fikk dominere. Han gav etter for onde makter og ble sint når feilene hans ble påtalt. Slik ble han ledet til å begå den fryktelige forbrytelsen å forråde Mesteren.
Alle kristendomsbekjennere som gir etter for det onde, vil hate dem som forstyrrer deres fred ved å påtale deres syndige liv. Når anledningen byr seg, vil de likesom Judas forråde dem som har prøvd å vise dem på rett vei.
I menigheten møtte apostlene slike som regnet seg selv som gudfryktige, mens de i det skjulte lå under for synd. Ananias og Saffira opptrådte som bedragere da de lot som om de ofret alt, mens de i virkeligheten beholdt noe av det. Sannhetens Ånd åpenbarte for apostlene hvordan disse menneskene egentlig var, og Guds dom befridde menigheten for den skampletten. Dette synlige bevis på at Guds Ånd gjennomskuet menigheten, ble til skrekk og advarsel for hyklere og ugjerningsmenn. På lengre sikt kunne de ikke være sammen med dem som vitnet om Kristus i hele sin livsførsel.
Når Kristi tilhengere ble utsatt for prøver og forfølgelse, var det bare de som var villige til å ofre alt for sannhet og rett, som virkelig ønsket å være hans disipler. Så lenge forfølgelsen varte, fortsatte derfor menigheten å være forholdsvis ren. Men da forfølgelsen stanset, fikk man medlemmer som var mindre oppriktige og gudfryktige, og nå kunne Satan få fotfeste.
Lysets og mørkets fyrster har ikke noe til felles, og det kan heller ikke være noe fellesskap mellom deres tilhengere. Når de kristne gikk med på å slutte seg sammen med dem som bare var halvt omvendt fra hedenskapet, slo de inn på en vei som førte lenger og lenger bort fra sannheten.
Satan triumferte over at det lyktes å villede så mange av Kristi etterfølgere, og han satte enda mer inn på å påvirke disse til å forfølge dem som fortsatt var tro mot Gud. Ingen hadde bedre muligheter til å motarbeide den sanne kristentro enn de som engang hadde forsvart den. Disse frafalne kristne og deres halvt hedenske meningsfeller angrep nå de sentrale punkter i Kristi lære.
De som ville være tro mot Gud, kjempet en innbitt kamp mot de villfarelser som i geistlig forkledning ble innført i kirken. Man anerkjente ikke lenger Bibelen som rettesnor for troen. Religionsfrihet ble stemplet som kjetteri, og de som gikk inn for den, ble utsatt for hat og fordømmelse.
Etter en hard og langvarig kamp besluttet de få trofaste å bryte enhver forbindelse med den frafalne kirken dersom den ikke kvittet seg med løgn og avgudsdyrkelse. De innså at de måtte skille lag dersom de skulle være tro mot Guds ord. De våget ikke å tolerere skjebnesvangre villfarelser og vise et eksempel som ville være en fare for deres etterkommere. For å bevare fred og samhold var de villige til å gjøre enhver innrømmelse som var forenlig med deres troskap mot Gud. Men de innså at endog freden ville være for dyrt kjøpt dersom de måtte oppgi prinsipper. Hvis enighet kunne oppnås bare på bekostning av sannhet og rettferd, måtte det heller være ulike meninger, ja, endog krig.
De første kristne var virkelig et folk med særpreg. Deres plettfrie liv og urokkelige tro var en stadig irettesettelse av syndere. Selv om de var få og hverken hadde rikdom, rang eller fine titler, var de en skrekk for ugjerningsmenn overalt hvor deres personlighet og tro ble kjent. Onde mennesker hatet dem, på samme måte som den ugudelige Kain hatet Abel.
Guds folk ble drept av dem som prøvde å frigjøre seg fra Den Hellige Ånds innflytelse. De handlet ut fra samme motiver som Kain da han drepte sin bror. Det var også grunnen til at jødene korsfestet og forkastet Frelseren. Hans rene og hellige karakter var en stadig irettesettelse av deres selviskhet og umoral. Helt fra Kristi tid har hans trofaste etterfølgere tent hat og motstand hos dem som lever i synd.
Hvordan kan evangeliet da være et fredsbudskap? Da Jesaja forutsa Kristi fødsel, kalte han ham «Fredsfyrste». Da englene kunngjorde for hyrdene at Kristus var født, sang de: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!»
Tilsynelatende stemmer ikke dette med Kristi ord: «Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.»6 Men i virkeligheten er det fullt samsvar mellom dem. Evangeliet er et fredsbudskap. Hvis den kristne tro fikk innpass og ble etterlevd, ville den skape fred, harmoni og lykke overalt på jorden. Den forener alle som tar imot den.
Det var Jesu oppgave å forsone menneskene med Gud og med hverandre. Men verden som et hele er under Satans herredømme, han som er Kristi bitreste motstander. Evangeliet inneholder livsprinsipper som er fullstendig i konflikt med folks vaner og ønsker, og derfor gjør de opprør mot det. De hater den renhet som avslører og fordømmer deres synder, og forfølger og prøver å ødelegge alle som konfronterer dem med evangeliets rettvise og hellige krav. Fordi de opphøyede sannheter i evangeliet fører til hat og strid, blir det kalt et sverd.
At de gudløse får lov til å forfølge de rettferdige, har skapt forvirring hos mange som er svake i troen. Noen blir endog fristet til å oppgi troen på Gud, fordi han tillater at det går godt for de mest ondsinnede, mens de beste og mest edelmodige blir pint og plaget av de gudløse. Hvordan kan en barmhjertig og rettvis Gud som også er allmektig, tolerere en slik urettferdighet og undertrykkelse, spør de.
Dette er noe vi ikke bør sette oss ned og gruble over. Gud har gitt oss tilstrekkelig med beviser på sin kjærlighet, og vi skal ikke tvile på hans godhet fordi vi ikke alltid forstår hans handlemåte. Jesus forutså at disiplene i prøvelsens mørke stunder ville bli plaget av tvil, og sa derfor til dem: «Husk at jeg sa: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere.»7
Jesus led mer for oss enn noen av hans etterfølgere kan komme til å lide som følge av onde menneskers grusomhet. De som blir utsatt for tortur og må lide martyrdøden, følger bare i Jesu fotspor.
«Det er ikke slik at Herren er sen med å oppfylle sitt løfte.»8 Han glemmer ikke sine etterfølgere eller forsømmer dem. Han lar onde mennesker avsløre sin virkelige natur for at ingen som vil gjøre hans vilje, skal bli ført på villspor. De rettferdige kommer i lidelsens ovn for å bli renset, så deres eksempel kan overbevise andre om at tro og gudsfrykt er ekte verdier. Deres rettferdige liv er en anklage mot de gudløse og vantro.
Gud tillater at onde mennesker har fremgang og at de avslører sin fiendtlige holdning mot ham, for at alle skal se at han er rettvis og barmhjertig når han tilintetgjør dem etter at de har fylt sitt mål av synd. Gjengjeldelsens dag nærmer seg hurtig da alle som har hatt for vane å overtre Guds lov og har undertrykt hans folk, får en rettferdig straff. All grusomhet og urett mot Guds folk vil bli straffet som om det var gjort mot Kristus selv.
Det er et annet og viktigere spørsmål som burde engasjere kirkesamfunnene i vår tid. Apostelen Paulus sier at «alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt».9 Hva er da grunnen til at forfølgelsen for en stor del synes å ha opphørt? Svaret er at kristenheten er blitt lik verden og derfor ikke lenger vekker motstand. Den gjengse kristendomsform i vår tid har ikke det rene og hellige preg som kjennetegnet kristentroen på Jesu og apostlenes tid.
Når kristendommen tilsynelatende er så populær i verden, er det fordi den har gått på akkord med synden og fordi Guds ord blir behandlet så likegyldig, og også fordi det finnes så lite levende gudsfrykt. Men skulle den tro og kraft som kjennetegnet apostelmenigheten bli vakt til live igjen, ville det på ny vekke hat og motstand, og forfølgelsen ville igjen blusse opp.
l) Matt 24,9.21.22
2) Heb 10,36
3) Heb 11,36-38
4) Heb 11,35; Åp 2,10
5) Tertullian: Apology, s. 50
6) Luk 2,14; Matt 10,34
7) Joh 15,20
8) 2 Pet 3,9
9) 2 Tim 3,12
Neste kapittel: Åndelig mørketid
Forside | Detaljert kapitteloversikt
Mot historiens Klimaks - En bok av Ellen Gould White.
www.mothistoriensklimaks.no