Kapittel 40:
Med seiersrop, spott og forbannelser er onde mennesker klar til å kaste seg over sitt bytte. Men plutselig blir det stummende mørkt, svartere enn nattemørket. Over himmelhvelvet kommer det til syne en regnbue som stråler ut fra Guds trone, og som synes å omgi hver gruppe som er samlet til bønn. Den opphissede mengden stanser brått. Hånsropene dør bort. Glemt er de som var gjenstand for deres morderiske raseri. Lammet av redsel stirrer de på dette paktssymbolet og ønsker seg bort fra den brennende glansen som det utstråler.
Da hører Guds folk en klangfull røst som sier: «Se opp!» Og der ser de løftets regnbue. De mørke, truende skyer som dekker himmelen, sprer seg, og i likhet med Stefanus stirrer de opp mot himmelen og ser Guds herlighet og Menneskesønnen som sitter på tronen. På hans guddomsskikkelse ser de merkene av fornedrelsen, og de hører at han sier til sin Far og til englene: «Jeg vil at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg.»2
Igjen høres en triumferende røst som sier: «De kommer! De kommer! Hellige, uskyldige, rene. De har tatt vare på mitt ord om å holde ut, og de skal ferdes blant engler.» Et seiersrop lyder fra de bleke, skjelvende leppene til dem som har holdt fast på troen.
Røsten skaker både jorden og himmellegemene. Det kommer et jordskjelv «som det ikke har vært maken til så lenge det har levd mennesker på jorden».4 Det er som om himmelhvelvet åpner og lukker seg, og stråleglansen fra Guds trone synes å bryte igjennom. Fjellene bever som siv i vinden, og store steinblokker farer i alle retninger. Det høres brøl som av et uvær i anmarsj. Havet står i kok. Orkanens øredøvende brøl lyder som røster fra demoner på plyndringstokt. Hele jorden hever seg og svulmer som havsbølger. Overflaten slår sprekker. Det er som om selve grunnvollen svikter. Fjellkjeder raser sammen. Bebodde øyer forsvinner. Havnebyer som er blitt lik Sodoma i ondskap, blir slukt av havet.
Gud husker på det store Babylon og gir henne «begeret med hans harmes og vredes vin».5 Svære hagl på «hundre pund» utfører sitt ødeleggelsesverk. Store, praktfulle byer blir lagt i ruiner. Herskapshus som rikfolk har ødslet store summer på for å kaste glans over seg selv, synker i grus like for øynene på dem. Fengselsmurer raser sammen, og Guds folk som har vært innesperret for sin tro, blir fri.
Gravene åpner seg, «og mange av dem som sover i jorden, skal våkne opp, noen til evig liv, andre til skam og evig avsky». Alle som er døde i troen på den tredje engels budskap, står herliggjort opp fra graven for å høre Guds fredspakt med dem som har tatt vare på hans lov. «Også de som har gjennomboret ham,»6 de som hånte og spottet Kristus i hans dødskamp, og de som gikk hardest ut mot hans sannhet og hans folk, vekkes til live og får se ham i hans herlighet og er vitne til den heder han viser dem som har vært tro.
Ennå er himmelen dekket av tette skyer, men rett som det er bryter solen igjennom og ser ut som Guds hevnende øye. Fryktelige lyn flammer over himmelen og hyller jorden inn i et ildteppe. Over de fryktelige tordenbrakene lyder mystiske, illevarslende røster som forkynner dommen over de ugudelige. Ikke alle forstår ordene, men de falske forkynnere forstår. De som kort tid i forveien var så hensynsløse og skrytende, så utfordrende og skadefro i sin grusomhet mot Guds folk, er nå besatt av angst, og de skjelver av frykt. Klageropene deres høres gjennom stormen. Demoner anerkjenner Kristi guddom og skjelver for hans makt, mens mennesker ber om nåde og vildrer omkring i panikk.
Gjennom en sprekk i skylaget stråler en stjerne med firdobbel glans på grunn av kontrasten til mørket. Den bærer bud om håp og glede for de troende, men om strenghet og vrede for overtrederne. De som har ofret alt for Kristus, er nå trygge under Herrens vern. De er blitt prøvd, og overfor verden og sannhetens fiender har de vist at de er tro mot ham som døde for dem.
En vidunderlig forandring har skjedd med dem som var tro, selv om døden truet. Plutselig er de fridd ut fra den grusomme terror som demoniske mennesker utsatte dem for. Ansiktene deres, som var så bleke, forpinte og utmagret, stråler nå av undring, tro og kjærlighet, og de stemmer i en seierssang: «Gud er vår tilflukt og vår styrke, i alle trengsler var det han som hjalp oss. Derfor frykter vi ikke om jorden skaker, om fjellene vakler i havets dyp, om bølgene bryter og bruser, og fjellene skjelver i opprørt hav.»8
Mens disse ordene, som gir uttrykk for hellig tillit, stiger opp til Gud, blir skyene feid unna, og de ser den stjerneklare himmelen i strålende kontrast til det mørke, truende himmelhvelvet omkring. Glansen fra den himmelske byen lyser fra de åpne portene. Mot himmelen viser det seg en hånd som holder to sammenlagte steintavler. Profeten sier: «Himmelen forkynner hans rettferd; for det er Gud som dømmer.»9
Guds hellige lov, hans rettferdighet, som gjennom torden og ild ble kunngjort fra Sinai som menneskenes livsnorm, blir nå fremstilt som målestokk i dommen. Hånden åpner tavlene, og man ser de ti bud som lyser med ildskrift. Ordene er så tydelige at alle kan lese dem. Minner vekkes til live, overtroens og villfarelsens mørke blir feid til side, og Guds ti bud, korte, klare og myndige, blir sett av alle på jorden.
Det er umulig å beskrive skrekken og fortvilelsen hos dem som har tråkket på Guds hellige bud. Herren gav dem sin lov. De kunne ha sammenlignet seg med den og blitt klar over sine mangler mens det enda var anledning til å angre og vende om. Men for å vinne verdens gunst satte de Guds bud til side og fikk andre til å gjøre det samme. De forsøkte å tvinge Guds folk til å vanhellige hans hviledag. Nå blir de dømt av den loven de foraktet. Uhyggelig klart ser de at de er uten unnskyldning. De valgte selv hvem de ville tjene og tilbe. «Da skal dere igjen se forskjell på rettferdige og ugudelige, på dem som dyrker Gud, og dem som ikke dyrker ham.»10
De som ikke vil anerkjenne Guds lov, både prester og legfolk, får en ny oppfatning av sannhet og plikt. Først når det er for sent, innser de at hviledagen i det fjerde bud er den levende Guds segl. For sent går det opp for dem hva den falske hviledagen virkelig er, og hvilket sviktende grunnlag de har bygd på. De oppdager at de har kjempet mot Gud.
Religiøse forkynnere har ført mennesker i fortapelse mens de påstod at de førte dem til Paradisets porter. Først på den endelige oppgjørsdagen skjønner man hvilket stort ansvar Ordets forkynnere har, og hvilke fryktelige følger deres utroskap vil føre til. Bare i evigheten kan vi fullt ut forstå hva det vil si at et menneske går fortapt. En fryktelig skjebne rammer det menneske som får høre dette: «Gå fra meg, du utro tjener.»
Som kraftige tordendrønn lyder Guds røst fra himmelen idet han kunngjør dagen og timen da Jesus kommer, og forkynner den evige pakt med sitt folk. Guds folk lytter med løftet blikk. Ansiktene deres er opplyst av hans herlighet og skinner som ansiktet til Moses da han kom ned fra Sinai. De gudløse holder ikke ut å se på dem. Og når velsignelsen blir uttalt over dem som har æret Gud ved å helligholde hans sabbat, lyder det et mektig seiersrop.
Nå kommer han ikke som en «smertenes mann» for å drikke lidelsens og skammens kalk, men som himmelens og jordens seierherre for å dømme levende og døde. Han heter ««Trofast og Sannferdig», for han dømmer og kjemper rettferdig». «Himmelens hærskarer følger ham.» Himmelrommet ser ut til å være fylt av skinnende skikkelser - «titusener på titusener, tusener på tusener». Ingen menneskelig penn kan skildre denne scenen. Ikke noe menneske kan forestille seg denne stråleglansen. «Hans herlighet dekker himmelen, jorden er full av hans pris. Glansen fra ham er som lyset, stråler går ut fra hans hånd.»11
Når den levende skyen kommer nærmere, kan alle se livets fyrste. Ingen tornekrone skjemmer nå det hellige hodet, men en stråleglans omgir pannen. Ansiktet lyser klarere enn middagssolen. «På kappen hans, ved hoften, står det skrevet et navn: Kongenes Konge og Herrenes Herre.»12
I nærheten av ham blir hvert ansikt «fordreid og blekt», og de som avviser Guds nåde, opplever fortvilelsens gru. Da blir det mange «redde hjerter og vaklende knær».13 Skjelvende roper de rettferdige: «Hvem kan bestå?» Englene slutter å synge, og det hersker en høytidsfull stillhet. Så lyder Jesu stemme: «Min nåde er nok for deg.» Ansiktene til de rettferdige lyser opp i glede mens englene stemmer i på ny idet de nærmer seg jorden.
Kongenes konge kommer ned på skyen som er omgitt av lysende flammer. Himmelen ruller seg sammen som en bokrull, jorden skjelver for ham, og hvert fjell og hver øy blir flyttet. «Vår Gud kommer, han tier ikke. Foran ham går en fortærende ild, omkring ham stormer det sterkt. Han kaller på himmelen der oppe og på jorden; for han vil dømme sitt folk.»14
«Kongene på jorden, stormenn og hærførere, de rike og de mektige, hver trell og hver fri mann, alle gjemte seg i huler og mellom berghamrer. Og de sa til fjellene og berghamrene: «Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For den store dag er kommet, vredens dag, og hvem kan da bli stående?»»15
Nå er det slutt på fleip og hånflir, og løgnaktige lepper er tause. Krigslarm og våpengny høres ikke lenger, og «hver kappe som er tilsølt med blod», er fjernet. 16 Det høres bare bønn, gråt og klage. Fra lepper som nylig spottet, lyder ropet: «Den store dag er kommet, vredens dag, og hvem kan da bli stående?» De gudløse ber om å bli begravd under fjellene og berghamrene for å slippe å se ham som de har foraktet og forkastet.
De døde kjenner den røsten som trenger igjennom til ørene deres. Ofte har den med vemod formant dem til å vende om. Gjentatte ganger har Kristus talt til dem gjennom en venn eller en bror. For dem som har forkastet hans nåde, kunne ingen være så full av fordømmelse og anklage som denne stemmen som så lenge har bønnfalt: «Vend om, vend om fra det onde livet dere fører! Hvorfor vil dere dø, israelitter?» Hadde den bare vært en fremmed røst! Herren sier: «Dere ville ikke høre når jeg ropte, og ingen enste at jeg rakte ut hånden; dere brydde dere ikke om mine råd og ville ikke vite av mine refsende ord.»17 Denne stemmen vekker til live minner som de gjerne ville glemme, advarsler som de foraktet, innbydelser som de avviste, og tilbud som de forsmådde.
Der er de som spottet Kristus da han ble fornedret. Med fryktelig klarhet husker de da øverstepresten utfordret ham, at han kom med denne høytidelige erklæring: «Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.»18 Nå ser de ham i hans herlighet, og snart skal de også se ham «ved Kraftens høyre hånd».
De som harselerte da han sa at han var Guds Sønn, står nå tause. Der er den hovmodige Herodes som drev gjøn med hans kongetittel og bød de skamløse soldatene å krone ham. Der er de mennene som med vanhellige hender kledde ham i purpur kappen, satte tornekransen på hodet hans, gav ham et rør som skulle forestille et septer, og på en blasfemisk måte bøyde seg for ham. De som slo livets fyrste og spyttet på ham, snur seg nå bort fra hans gjennomtrengende blikk og prøver å komme unna den overveldende glansen som omgir ham. De som slo naglene gjennom hendene og føttene hans, og soldaten som stakk spydet i siden hans, ser med skrekk og samvittighetsnag på disse sårmerkene.
Med pinefull nøyaktighet husker prestene og rådsherrene det som skjedde på Golgata. Med skrekk og gru tenker de på hvordan de med djevelsk fryd ristet på hodet og ropte: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse. Han er jo Israels konge; nå kan han stige ned av korset, så skal vi tro på ham. Han har satt sin lit til Gud; la Gud redde ham nå, om han har ham kjær.»19
Klart i minnet står også lignelsen om vingårdsforpakterne som nektet å gi husbonden avlingen hans, og som mishandlet tjenerne og drepte sønnen. De husker også dommen de uttalte over seg selv: «Disse onde menn skal han gi en ond død.» Prestene og rådsherrene oppfatter disse troløse menneskenes synd og straff som et uttrykk for deres eget liv og den rettferdige straffedom som vil ramme dem. Og nå lyder et rop i dødsangst. Men sterkere enn brølet i Jerusalems gater: «Korsfest! Korsfest ham!» høres nå det fortvilte klageropet: «Sannelig, han var Guds Sønn!» De prøver å flykte for å slippe å være i nærheten av kongenes konge. Forgjeves prøver de å gjemme seg i dype jordsprekker som de voldsomme naturomveltningene har dannet.
Midt under jordskjelv, lynblink og tordenskrall kaller Guds Sønn de hellige døde frem. Han ser på gravene deres, og så løfter han hendene mot himmelen og roper: «Våkn opp, våkn opp, dere som sover, og stå opp!» Overalt på jorden hører de døde denne røsten, og de skal leve. Jorden gir gjenlyd av fottrinnene av den veldige hærskaren fra alle nasjoner og stammer, tungemål og folk. De som var dødens fanger, er nå kledd i udødelig herlighet, og de roper: «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?»21 Både de rettferdige som lever, og de døde som nå er oppstått, stemmer i et jublende seiersrop.
De som oppstår, har samme skikkelse som da de døde. Adam, som står blant dem, er høy og staselig. Bare Guds Sønn er mer majestetisk. Adam markerer seg klart sammenlignet med senere generasjoner, noe som viser den sterke tilbakegang som har funnet sted. Men alle har den evige ungdoms friskhet og styrke.
I begynnelsen ble mennesket skapt i Guds bilde, ikke bare i natur, men også i skikkelse og utseende. Synden deformerte og nesten visket ut gudsbildet, men Kristus kom for å gjenreise det som var tapt. Han vil forvandle vårt svake og forgjengelige legeme så det blir likt det legeme han har i herligheten. Det dødelige og forgjengelige som var skjemmet og fordervet av synd, blir fullkomment, vakkert og udødelig. Alle feil og skavanker blir etterlatt i graven.
De forløste vil få adgang til livets tre som Adam mistet i Paradiset, og vokse opp til den kroppshøyden menneskene hadde i begynnelsen. De siste spor av syndens forbannelse blir fjernet, og i ånd, sjel og legeme skal Guds trofaste folk på ny gjenspeile hans herlighet. Denne vidunderlige forløsning har vi lenge talt om, håpet på og drømt om i lengselsfull forventning, men aldri fullt ut forstått.
Guds folk som lever, blir forvandlet «på et øyeblikk». Når Guds røst lyder, blir de herliggjort. De blir gjort udødelige, og sammen med de hellige som er oppreist fra de døde, blir de rykket opp for å møte Frelseren i luften. Englene «skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra himmelens ene ende til den andre». Engler legger de små barna i mødrenes armer. Venner som døden lenge har skilt, kommer sammen og skal aldri mer skilles. Med jublende sang drar de samlet til det nye Jerusalem.
På hver side av skyformasjonen er det noe som ligner vinger, og det er som om den har levende hjul. Mens den beveger seg oppover, roper de: «Hellig!» Og fra vingene lyder det: «Hellig!» Hele engleskaren roper: «Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den Allmektige!» Og de frelste utbryter: «Halleluja!» mens skyen beveger seg mot det nye Jerusalem.
Jesus setter selv herlighetskronen på de frelste. Hver enkelt av dem får en krone «med et nytt navn» og med innskriften: «Helliget Herren». De får også en seierspalme og en harpe. Når engelen som leder, slår an tonen, spiller alle på harpestrengene med kunstnerisk ferdighet og frembringer de vakreste melodier. Alle er fylt av en ubeskrivelig glede, og hver stemme hever seg i lovprisning til ham «som elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod, og som har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far - ham tilhører æren og makten i all evighet».22
Foran de forløste ligger den hellige byen. Jesus åpner perleportene på vidt gap, og de som har fulgt ham, drar inn. Der ser de Guds Paradis, hjemmet Adam hadde før han syndet. Så lyder en røst som er mer klangfull enn noen musikk mennesker har hørt: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» Nå oppfylles bønnen Jesus bad for disiplene: «Far, jeg vil at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg.» «Feilfrie og jublende» er disse som han har kjøpt med sitt blod, og som han stiller frem for Faderen, idet han sier: «Her er jeg og de barn Gud har gitt meg.»23
Ufattelig er Frelserens kjærlighet. Et stort øyeblikk vil det bli når han som er fra evighet, betrakter de forløste og ser sitt eget bilde i dem. Syndens spor er fjernet, fordervelsen utslettet. På ny er menneskene i harmoni med Gud.
Med ubeskrivelig kjærlighet byr Jesus sitt trofaste folk velkommen til gleden hos deres Herre. Frelserens glede er at han i herlighetens rike ser dem som er frelst ved hans smerte og ydmykelse. De frelste får del i denne gleden når de ser dem de har vunnet for Kristus ved sine bønner, sitt arbeid og sine offer. De opplever en ubeskrivelig glede når de samles omkring den store hvite tronen og ser dem de har ført til Kristus, og at disse har vunnet andre, og disse igjen andre, og alle har nådd hvilens havn der de legger kronene ned foran Jesus og skal prise ham gjennom evigheten.
Etter at Adam ble forvist fra Eden, var hans liv på jorden fylt av sorg. Hvert blad som visnet, hvert offerdyr, alt som skjemmet naturen, og hver flekk på menneskets renhet var en ny påminnelse om hans synd. Han fikk fryktelig samvittighetsnag når han så hvordan urettferdigheten økte, og når han som reaksjon på sine formaninger ble bebreidet fordi han selv var årsak til synden.
I nesten tusen år led Adam tålmodig og ydmykt for sin synd. Han angret oppriktig og stolte på den lovte frelsers fortjeneste, og han døde i håpet om oppstandelsen. Guds Sønn gjenopprettet det som menneskene mistet da de led nederlag og falt, og gjennom forsoningen får Adam tilbake den status han engang hadde.
I grenseløs lykke ser han de trærne han engang beundret og som han selv plukket frukt av da han levde i glede og uskyld. Han ser vinrankene som han selv odlet, de samme blomstene som han engang gledet seg over. Det går opp for ham at dette er virkelighet. Han forstår at dette virkelig er Eden som er gjenreist, og at det er vakrere nå enn da han ble forvist fra det.
Frelseren tar ham med bort til livets tre, plukker den herlige frukten og ber ham spise. Han ser seg omkring og oppdager mange av sin egen familie som er frelst i Guds Paradis. Så legger han den skinnende kronen foran Jesus og omfavner ham. Han spiller på gullharpen, og himmelens hvelvinger gir gjenlyd av seierssangen: Verdig er Lammet som ble slaktet og som lever igjen! Slektningene hans gjentar sangen, og mens også de legger kronene foran Frelseren, kneler de og tilber.
Englene som gråt da Adam syndet, og som gledet seg da Jesus stod opp fra de døde og for opp til himmelen etter at han hadde åpnet gravene for alle som ville tro på hans navn, er vitner til denne gjenforening. Nå ser de at frelsesverket er fullført, og også de synger med.
De har gått igjennom en trengselstid som det aldri har vært maken til siden folkeslag oppstod. De har kjempet Jakobs-kampen og har levd uten en mellommann mens de sju siste plagene rammet jorden. Men de ble utfridd, for de «har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod». «Det er ikke funnet løgn i deres munn, de er uten feil og lyte.» «Derfor står de nå for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem.» De har sett at jorden ble herjet av sult og pest, og at solen fikk makt til å svi menneskene med ild. Selv har de opplevd lidelser, tørst og sult. Men «de skal ikke lenger sulte eller tørste, og sol eller brennende hete skal ikke falle på dem. For Lammet, som står midt foran tronen, skal være deres hyrde og føre dem til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne». 25
Gjennom alle tider er Guds folk blitt oppdratt og opplært i prøvelsens skole. De gikk på smale stier. De ble renset i lidelsens ild. For Jesu skyld holdt de ut motstand, hat og baktalelse. De fulgte ham gjennom tunge kamper. De viste selvfornektelse og led bitre skuffelser. Av egen smertelige erfaring lærte de å kjenne syndens gru og makt, dens skyld og ulykke, og de ser på den med avsky.
Tanken på det store offeret som måtte til for å fjerne synden, gjør dem ydmyke og fyller dem med en slik takknemlig glede at syndfrie vesener ikke kan fatte det. Fordi de har fått mye tilgitt, elsker de mye. De har tatt del i Kristi lidelser og kan derfor få del i hans herlighet.
Guds folk er kommet fra fattige hjem, fra fengsler og rettersteder, fra fjell og ørken, fra jordhuler og fra havdypet der de fikk sin grav. «De led nød, hadde det vondt og fikk hard medfart.» Millioner gikk vanæret i graven fordi de nektet å følge Satans bedrag. De ble dømt som de verste forbrytere. Men nå er det Gud som dømmer. Menneskenes avgjørelser blir omgjort, og Herren skal ta bort «den skjensel hans folk lider». «De skal kalles det hellige folk, de som Herren har forløst.» Han har bestemt at de skal få «hodepynt istedenfor aske, gledesolje for sørgedrakt og lovsang istedenfor motløshet».26
De er ikke lenger svake, plaget, spredt og kuet. Fra nå av skal de alltid være med Herren. De står foran tronen i vakrere klær enn de mest ærede mennesker på jorden noen gang har hatt. De har mer strålende kroner enn noen konge har båret. Smertens og sorgens tid er forbi for alltid. Himmelens konge har tørket bort alle tårer. All årsak til sorg er fjernet. Her i fredens rike synger de en mektig lovsang til Guds ære. Alle synger med, og hele himmelen gjenlyder av sangen: «Seieren tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet.» Og alle skapninger i himmelen svarer i kor: «Amen. All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet.»27
Gjennom evigheten skal Kristi kors være emnet for de frelstes studium og lovsang. I den herliggjorte Kristus ser de den korsfestede Kristus. Aldri kommer de til å glemme at Guds enbårne Sønn, himmelens konge, som skapte og oppholder de utallige verdener i det grenseløse verdensrommet, som kjeruber og serafer frydet seg over å tilbe, fornedret seg for å løfte det falne menneske opp. Aldri kommer de til å glemme at han måtte bære syndens skam og skyld, og tåle at Faderen vendte seg fra ham inntil den fortapte verdens synd knuste ham på korset.
Universet vil alltid undres og fryde seg over at han som har skapt alle verdener i universet og rår over alt og alle, gav avkall på sin herlighet og fornedret seg selv fordi han elsket menneskene. Når de frelste ser på sin frelser og opplever Faderens evige kjærlighet som lyser fra ansiktet hans, og når de ser den evige Guds trone og vet at hans rike aldri skal ta slutt, bryter de ut i jubelsang: Verdig er Lammet som var slaktet og har gjenløst oss til Gud med sitt eget dyrebare blod!
Korsets gåte forklarer alle andre gåter. I lyset som stråler fra Golgata, vil de egenskaper hos Gud som fylte oss med redsel og ærefrykt, være skjønne og tiltalende. Barmhjertighet, ømhet og faderlig kjærlighet blander seg med hellighet, rettvishet og styrke. Når vi ser hans opphøyede trone, ser vi hans karakter i all dens skjønnhet. Som aldri før forstår vi innholdet i det vakre uttrykket: «Vår Far».
Da skal vi forstå at han som har grenseløs visdom, ikke kunne frelse oss på annen måte enn ved å ofre sin Sønn. Lønnen for dette offer er gleden Gud føler over å befolke jorden med hellige, lykkelige og udødelige mennesker. Resultatet av Jesu kamp mot mørkets makter er gleden hos de frelste som i all evighet tjener og ærer Gud. Så høyt verdsetter han hvert enkelt menneske at han er tilfreds med prisen han betalte. Og Kristus selv er tilfreds når han ser resultatet av sitt store offer.
1) Jes 30,29.30
2) Joh 17,24
3) Åp 16,17
4) Åp 16,18
5) Åp 16,19.21
6) Dan 12,2; Åp 1,7
7) Jes 13,6; 2,10-12.20.21
8) Sal 46,2-4
9) Sal 50,6
10) Mal 3,18
11) Åp 19,11.14;5,11;Hab3,3.4
12) Åp 19,16
13) Jer 30,6; Nah 2,11
14) Sal 50,3.4
15) Åp 6,15-17
16) Jes 9,5
17) Esek 33,11; Ord 1,24.25
18) Matt 26,64
19) Matt 27,42.43
20) Ord 1,27; Jes 25,9
21) 1 Kor 15,55
22) Jes 52,14; Åp 2,17; 1,5.6
23) Matt 25,34; Joh 17,24; Jud 24; Hebr 2,13
24) Åp 15,2.3; 14,1-5; 7,14
25) Åp 7,14-17; 14,5
26) Heb 11,37; Sal 50,6; Jes 25,8; 62,12;61,3
27) Åp 7,10.12
Neste kapittel: Jorden legges øde
Forside | Detaljert kapitteloversikt
Mot historiens Klimaks - En bok av Ellen Gould White.
www.mothistoriensklimaks.no