Kapittel 38:
En fryktelig tilstand i den religiøse verden er beskrevet her. For hver gang folk forkaster sannheten, blir sinnet mørkere og mer forherdet inntil det er forsteinet i vantro. I tross mot de advarsler Gud har gitt, fortsetter de å tråkke på et av de ti bud, inntil de gir seg til å forfølge dem som holder det hellig. De ringeakter Kristus ved at de forakter hans ord og hans folk.
Når de ulike kirkesamfunn godtar spiritismens læresetninger, forsvinner enhver hemning som har holdt menneskenaturen i sjakk, og religionsbekjennelsen blir bare et skalkeskjul for den groveste udåd. Troen på spiritistiske foreteelser åpner døren for ånder som fører vill og lærdommer som stammer fra onde makter. Innflytelsen fra onde engler vil bli merkbar i de forskjellige kirkesamfunn.
Om Babylon på den tiden sier profetien: «Syndene hennes rekker opp til himmelen, og Gud har husket all den urett hun har gjort»2 Syndens mål er fullt, og ødeleggelsen rammer henne. Men Gud har ennå folk i Babylon. Før hans straffedommer faller, skal disse trofaste kalles bort fra henne, så de ikke får «del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager». Derfor oppstår det en bevegelse symbolisert ved en engel som kommer ned fra himmelen, og jorden blir opplyst av glansen omkring ham. Med veldig røst kunngjør han Babylons synder. Og så lyder budskapet: «Dra bort fra henne, mitt folk!» Denne kunngjøringen sammen med den tredje engelens budskap utgjør den siste advarsel til menneskeheten.
Den som er blitt klar over dette og likevel overtrer Guds lov for å følge menneskelige påbud, tar «dyrets merke». Han tar imot tegnet på lojalitet mot den makten som han foretrekker å lyde fremfor Gud. Varselsbudskapet fra himmelen lyder slik: «Om noen tilber dyret og bildet av det og tar imot merket på pannen eller hånden, skal han få drikke av Guds vredes vin, som er skjenket opp ublandet i hans harmes beger.»4
Ingen blir utsatt for Guds vrede før de har forstått sannheten og likevel forkastet den. Mange har aldri hatt anledning til å høre Guds spesielle budskap for vår tid. De er ikke blitt klar over forpliktelsen til å rette seg etter det fjerde bud. Han som kjenner hvert menneske og veier hvert motiv, vil ikke at noen som ønsker å kjenne Guds vilje, skal bli bedratt med hensyn til det saken gjelder. Folk skal ikke bli tvunget til blindt å følge ordre. Den enkelte skal ha nok lys til å treffe sitt valg etter moden overveielse.
Sabbaten blir den store lojalitetsprøven, for det er nettopp dette sannhetspunktet striden gjelder. Når folk blir satt på den avgjørende prøven, blir det trukket en grense mellom dem som tjener Gud og dem som ikke gjør det. Feiringen av den falske sabbaten i samsvar med landets lov, men i strid med det fjerde bud, vil være en lojalitetserklæring til den makten som er i opposisjon til Gud, mens helligholdelsen av den sanne sabbaten i lydighet mot Guds bud vil være en lojalitetserklæring til Skaperen. Mens den ene gruppen godtar tegnet på troskap mot jordiske makter, og dermed tar «dyrets merke», velger den andre gruppen lojalitetstegnet på Guds autoritet og får dermed «Guds segl».
Man har hevdet at De forente stater aldri vil opphøre med å være trosfrihetens forsvarer. Men etter hvert som spørsmålet om å innføre søndagsfeiring ved lover kommet mer og mer frem i den offentlige debatt, later det til at det man så lenge har avvist som usannsynlig, nå synes å bli aktuelt. Den tredje engels budskap kommer derfor til å ha en gjennomslagskraft som det ikke ellers kunne oppnå.
I hvert slektsledd har Gud sendt sine tjenere for å gå til felts mot synden både i verden og i kristenheten. Men folk vil ha et mildt og hyggelig budskap og bryr seg ikke om den rene og uforfalskede sannhet. I begynnelsen av sin virksomhet var mange av reformatorene svært forsiktige når de gikk i rette med kirkens og folkets synder. Ved en ren, kristelig livsførsel håpet de ved eksemplets makt å lede folk tilbake til Bibelens troslære. Men Guds Ånd kom over dem likesom den kom over Elia da han fikk pålegg om å irettesette den ugudelige kongen og det frafalne folket for deres synd. De kunne ikke la være å fremholde Bibelens tydelige ord - et budskap som de før hadde nølt med å forkynne. De følte seg tilskyndet til med iver og glød å forkynne sannheten og informere om faren som truet. Fryktløst fremholdt de det Herren gav dem, og folk var nødt til å høre advarselen.
Slik vil den tredje engels budskap bli forkynt. Når tiden kommer da det skal lyde med maksimal kraft, vil Herren benytte ydmyke redskaper og veilede dem som vier seg til hans tjeneste. De vil bli mer kvalifisert til gjerningen ved det som Den Hellige Ånd gjør for dem, enn ved en akademisk utdanning. Troens og bønnens kvinner og menn vil bli drevet av hellig iver til å forkynne det som Gud pålegger dem. De vil avsløre Babylons synder. Alt vil komme for dagen - spiritismens utbredelse, pavemaktens skjulte, men raske vekst, og de fryktelige følger av at myndighetene håndhever kirkens påbud.
Den alvorlige advarselen vil vekke folk opp. Tusener av mennesker som aldri tidligere har hørt slik forkynnelse, vil lytte oppmerksomt. Med forbauselse hører de at Babylon er menigheten som har falt på grunn av sine villfarelser og synder, og fordi den har forkastet sannheten som er sendt fra himmelen.
Folk oppsøker sine tidligere sjelesørgere og spør inntrengende om dette er sant. Disse svarer med å fortelle fabler og komme med hyggelige profetier for å fjerne frykten og berolige samvittigheten. Men mange nekter å bøye seg for menneskelig autoritet og forlanger et klart «så sier Herren». I likhet med fariseerne i gammel tid blir de religiøse ledere rasende når de ser at deres myndighet blir dratt i tvil, og stempler budskapet som Satans verk. De hisser opp folkemassene som lever i synd, og får dem til å håne og forfølge dem som forkynner budskapet.
Etter hvert som arbeidet med å håndheve søndagen blir mer dristig og målbevisst, vil landets lover bli brukt mot dem som holder Guds lov i hevd. De blir truet med bøter og fengsel, og noen får tilbud om innflytelsesrike stillinger og annen form for belønning og privilegier hvis de vil oppgi sin tro. Men de svarer uten å nøle: «Vis oss fra Guds ord at vi tar feil.» Det var dette Luther svarte under lignende forhold. De som står anklaget, vil med stor kraft forsvare sannheten. Noen av dem som hører på, blir overbevist og bestemmer seg for å rette seg etter alle Guds bud. Slik blir lyset tent for tusener som ellers ikke ville ha vært informert.
Samvittighetsfull lydighet mot Guds ord vil bli behandlet som opprør. Foreldre som er forblindet av djevelen, vil opptre hardt og strengt mot barna sine som er troende. Arbeidstagere som vil rette seg etter Guds bud, vil lide overlast. Ømme følelser blir undertrykt, og barn blir gjort arveløse og jaget hjemmefra. Det Paulus sier, blir bokstavelig oppfylt: «Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt.»5
Når de som forfekter sannheten, nekter å ære søndagen, blir noen av dem arrestert. Andre blir landsforvist eller behandlet som slaver. Menneskelig sett høres dette nå umulig ut. Men når Guds Ånd blir fjernet fra menneskene, og de som hater hans bud kommer helt under djevelens kontroll, vil det skje underlige ting. Menneskenaturen kan bli uhyggelig grusom når gudsfrykt og kjærlighet mangler.
Når stormen nærmer seg, vil mange som har gitt seg ut for å tro den tredje engels budskap, men som ikke er helliggjort ved lydighet mot sannheten, svikte sin overbevisning og slutte seg til motstanderne. Ved å alliere seg med verden og godta dens holdninger vil de komme til å se saken fra samme synspunkt. Og når prøven kommer, velger de det som er lett og populært.
Begavede og veltalende personer som engang gledet seg over sannheten, vil da bruke sine evner til å bedra og villede folk. Det blir bittert fiendskap mellom dem og deres tidligere trosfeller. Når de som holder sabbaten hellig, blir ført frem for domstolene for å svare for sin tro, blir disse frafalne de virksomste håndlangere for Satan. De lyver om dem og kommer med insinuasjoner og falske anklager og setter øvrigheten opp mot dem.
De er omgitt av vanskeligheter. Satan setter alt inn på å friste dem. Det ser ut som om de har tatt på seg langt mer enn de har kapasitet til. Ødeleggelsen truer dem. Begeistringen som oppglødet dem, har sloknet, men likevel er det ingen vei tilbake. I ytterste nød tyr de til den allmektige Gud for å få styrke. De husker på at de ikke har forkynt sine egne ideer, men at Gud påla dem å forkynne advarselen. Han fylte sinnet deres med sannhet, og de kunne ikke la være å forkynne den.
I tidligere tider har Guds tjenere møtt lignende prøver. Wiclif, Hus, Luther, Tyndale, Baxter og Wesley krevde at all troslære skulle prøves med Bibelen, og erklærte at de ville forkaste alt som var ubibelsk. De ble forfulgt på en ubarmhjertig måte, men de holdt ikke opp med å forkynne sannheten.
Forskjellige perioder i menighetens historie har vært preget av et bestemt budskap avpasset etter Guds folks behov nettopp på den tiden. Hver ny sannhet har banet seg vei gjennom hat og motstand. De som fikk del i lyset, ble fristet og prøvd. I krisetider sender Herren et spesielt budskap. Hvem tør la være å forkynne det? Han påbyr sine tjenere å bringe det siste tilbud om nåde til verden. De kan ikke tie uten fare for sitt evige liv. Kristi sendebud har ikke ansvar for konsekvensene. De må gjøre sin plikt og overlate resten til Gud.
Etter hvert som motstanden vokser til faretruende høyder, blir Guds budbærere igjen rådville, for de føler at de selv er årsak til krisen. Men Guds ord og deres egen samvittighet forteller dem at de er på rett vei. Og selv om vanskelighetene fortsetter, får de styrke til å bære dem. Striden blir stadig hardere, men deres tro og mot øker med motgangen. Derfor sier de: «Vi tør ikke tukle med Guds ord og dele opp hans hellige lov ved å kalle en del vesentlig og en annen del uvesentlig for å vinne verdens gunst. Den Herre vi tjener, er mektig nok til å frelse oss. Kristus har overvunnet alle jordiske makter. Skal vi da frykte for en verden som alt er overvunnet?»
Forfølgelse i ulike former er resultatet av et prinsipp som vil eksistere så lenge djevelen er til og kristendommen har livskraft. Ingen kan tjene Gud uten å utsette seg for motstand fra mørkets makter. En person som tjener Gud, vil bli angrepet av onde engler fordi de frykter for at hans innflytelse skal lokke byttet fra dem. Onde mennesker som føler seg irettesatt ved hans eksempel, slår seg sammen med mørkets makter og prøver ved lokkende fristelser å skille ham fra Gud. Hvis det ikke lykkes, bruker de makt for å tvinge samvittigheten.
Fienden prøver å påvirke sine tjenere til å innføre bestemmelser som i stor grad vil hindre Guds verk. Men øvrighetspersoner som frykter Herren, blir påvirket av hellige engler til å møte slike forslag med ugjendrivelige argumenter. På den måten vil noen få personer demme opp for ondskapens mektige strøm. Sannhetens fiender blir holdt i sjakk for at den tredje engels budskap skal gjøre sin virkning. Når den siste advarsel lyder, vil den vekke oppmerksomheten til disse personene som Herren nå virker gjennom. Noen av dem vil ta imot budskapet og stille seg sammen med Guds folk i trengselstiden.
Engelen som tar del i forkynnelsen av den tredje engels budskap, opplyser hele jorden med glansen som omgir ham. Her gjelder det en verdensbevegelse av uvanlig styrke. Adventvekkelsen i 1840-44 var en veldig åpenbaring av Guds makt. Den første engels budskap nådde ut til hvert eneste misjonsfelt i verden. I noen land hadde man den største religiøse vekkelse siden reformasjonen på 1500-tallet. Likevel vil vekkelsen i forbindelse med varselsbudskapet som den tredje engelen forkynner, bli langt større.
Det blir som en ny pinsedag. «Tidligregnet» kom ved at Den Hellige Ånd ble sendt da evangelieforkynnelsen for alvor begynte, for at såkornet skulle spire. «Senregnet» kommer ved avslutningen for å modne avlingen. «La oss lære å kjenne Herren, la oss jage etter å kjenne ham! Han kommer like visst som lyset om morgenen. Han kommer til oss som regnet, lik vårregn som væter jorden.» «Fryd dere, Sions sønner, gled dere i Herren deres Gud! For i rettferd gir han dere høstregn, han sender dere regnskyll, høstregn og vårregn som før.» «I de siste dager skal det skje, sier Gud: Jeg vil utøse min Ånd over alle mennesker.» «Og hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.»6
Forkynnelsen av evangeliet skal ikke fullføres med en mindre åpenbaring av Guds kraft enn den som markerte begynnelsen. De profetiene som ble oppfylt ved at tidligregnet strømmet ned da evangelieforkynnelsen startet, skal igjen bli oppfylt under senregnet når den avsluttes. Dette er de «tider med lindring» som apostelen Peter så frem til da han sa: «Gjør derfor bot og vend om, så skal deres synder bli strøket ut. Da skal Herren gi tider med lindring, og han skal sende den Messias som er bestemt for dere, Jesus.»7
Med ansikter som stråler av hellig hengivenhet, haster Guds tjenere fra sted til sted for å forkynne budskapet fra himmelen. Tusener av røster overalt på jorden forkynner varselsbudskapet. Mirakler blir utført, syke blir helbredet, og tegn og undergjerninger følger de troende. Men samtidig virker Satan med falske tegn og under. Han får endog ild til å falle ned fra himmelen like for øynene på folk.8 Dette gjør at de blir nødt til å ta et standpunkt.
Budskapet blir ikke forkynt så mye ved argumenter som ved den dype overbevisning Guds Ånd gir. Bevisene er gitt tidligere. Frøet er sådd. Nå skal det spire og bære frukt. Litteraturen som misjonsarbeidere har spredt ut, har gjort sin virkning. Men mange av dem som ble påvirket, er blitt hindret i å forstå sannheten fullt ut eller rette seg etter den. Nå trenger lysstrålene igjennom overalt. Sannheten blir klarere, og oppriktige mennesker bryter de stengsler som har holdt dem tilbake. Hverken familiebånd eller menighetstilknytning kan lenger hindre dem. Sannheten betyr mer enn alt annet. Tross alle krefter som har alliert seg mot sannheten, går mange over på Herrens side.
1) Åp 18,1.2.4
2) Åp 18,5
3) Åp 13,16
4) Åp 14,9.10
5) 2 Tim 3,12
6) Hos 6,3; Joel 2,23; Apg 2,17.21
7) Apg 3,19.20
8) Åp 13,13
Neste kapittel: Harde tider
Forside | Detaljert kapitteloversikt
Mot historiens Klimaks - En bok av Ellen Gould White.
www.mothistoriensklimaks.no