Kapittel 22:
På ny undersøkte de grunnlaget for sin tro og gransket nøye profetiene for å få mer lys. Bibelens utsagn som de hadde grunnet sin tro på, virket klare og overbevisende. Tegn som de ikke kunne ta feil av, viste at Kristi komme var nær. At syndere vendte om og at de kristne opplevde en åndelig fornyelse, viste at budskapet var fra Gud. Selv om de troende ikke fant noen forklaring på sin skuffelse, var de sikre på at Gud hadde ledet dem.
En av disse profetiene lyder slik: «Nå vil jeg stå på vakt, stille meg på min post og speide for å se hva han vil tale til meg, hva han vil svare på min klage. Da gav Herren meg dette svar: Skriv synet opp, riss det inn på tavler, så folk kan lese det lett! For synet venter på sin tid, det jager mot enden og slår ikke feil. Om det dryger, så bare vent! Det kommer sikkert og uteblir ikke. Se, frekk og uærlig er han. Men den rettferdige skal leve ved sin tro.»1
Så tidlig som i 1842 hadde oppfordringen til profeten: «Skriv synet opp, riss det inn på tavler, så folk kan lese det lett!» gitt Charles Fitch idéen til et skjematisk kart over de profetiske synene i Daniels bok og Åpenbaringsboken. Dette mente de var i samsvar med oppfordringen i profetien. Men ingen la merke til at den samme forutsigelsen også nevnte en ventetid - at oppfyllelsen ville trekke ut. Etter skuffelsen fikk følgende utsagn stor betydning: «For synet venter på sin tid, det jager mot enden og slår ikke feil. Om det dryger, så bare vent! Det kommer sikkert og uteblir ikke. ... Men den rettferdige skal leve ved sin tro.»
De troende fant også trøst og styrke i denne profetien hos Esekiel: «Herrens ord kom til meg, og det lød så: Menneske! Hva er det for et ordtak dere har i Israels land? Dere sier: «Dagene går, og alle syner slår feil» Nå skal du si til dem: Så sier Herren Gud: Jeg vil gjøre slutt på dette ordtaket, så de ikke skal bruke det mer i Israel. Ja, du skal si til dem at tiden nærmer seg da alt som er åpenbart i syner, skal bli oppfylt.
...Det er jeg, Herren, som taler; og det ord jeg taler, skal settes i verk.»2
De som ventet, gledet seg i vissheten om at han som kjenner enden fra begynnelsen og hadde sett ned gjennom tidene, også hadde forutsett skuffelsen de skulle møte, og hadde derfor gitt dem oppmuntring og håp. Hadde det ikke vært for slike bibeltekster som oppmuntret dem til å vente tålmodig og til fortsatt å ha tillit til Guds ord, ville troen ha sviktet i prøvens stund.
Matt 25 begynner med ordene: «Da skal himmelriket være likt ti brudepiker.» Dette viser menigheten i den siste tid, den samme som er omtalt i slutten av kap. 24. I lignelsen er deres erfaring fremstilt i form av et østerlandsk bryllup.'
«Da skal himmelriket være likt ti brudepiker som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. For de uforstandige tok med seg lamper, men ikke olje. De kloke tok med olje på kanner sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de søvnige og sovnet alle sammen. Men ved midnatt lød et rop: Brudgommen kommer! Gå og møt ham!»
Man mente at brudgommens komme fremstilte Kristi gjenkomst slik som kunngjort i den første engels budskap. Den omfattende vekkelsen som fant sted i forbindelse med kunngjøringen av Jesu snare gjenkomst, svarte til brudepikene som gikk for å møte brudgommen. Både i denne lignelsen og i Matt 24 er to slags mennesker fremstilt. Alle hadde med seg hver sin lampe - Bibelen - og i lyset fra den gikk de ut for å møte brudgommen.
«De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. De kloke tok med olje på kannene sine sammen med lampene.» De hadde fått del i Guds nåde, Den Hellige Ånds fornyende, opplysende kraft som gjør hans ord til en lykt for vår fot og et lys på vår sti. Gudfryktige som de var, hadde de studert Skriften for å forstå sannheten, og hadde i oppriktighet søkt å oppnå renhet i sinn og atferd. De hadde en personlig opplevelse, en tro på Gud og hans ord som skuffelse eller utsettelse ikke kunne rokke.
De andre «tok med seg lampene sine, men ikke olje». De handlet impulsivt. Det alvorlige budskapet hadde skremt dem. Men de hadde stolt på de andres tro. De var tilfredse med de gode følelsers blafrende lys, og hadde ikke den riktige forståelse av sannheten eller av virkelig omvendelse. De hadde gått ut for å møte Herren, fulle av håp om å få lønn straks, men de var ikke forberedt på skuffelse og utsettelse. Da prøvene kom, sviktet troen, og lyset holdt på å slokne.
«Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de søvnige og sovnet alle sammen.» Denne forsinkelsen svarer til ventetiden før Jesu gjenkomst, skuffelsen og den tilsynelatende forhaling. Uvissheten gjorde at de som var overfladiske og lunkne, begynte å miste interessen og pågangsmotet. Men de som hadde basert sin tro på et personlig kjennskap til Bibelen, stod på klippegrunn og ble ikke revet med av skuffelsen. Men de sovnet alle sammen. Den ene gruppen var likegyldig og oppgav sin tro. Den andre ventet tålmodig på klarere lys. Men den natten da de ble satt på prøve, var det som om også de holdt på å miste noe av sin iver og hengivenhet. De lunkne og overfladiske kunne ikke lenger støtte seg til de andres tro. Enhver måtte klare seg selv.
Slik prøvde Satan å motarbeide og ødelegge Guds verk. Adventforkynnelsen hadde gjort et sterkt inntrykk på folk. Tusenvis av mennesker var blitt omvendt, og gudhengitte personer brukte hele sin tid på å forkynne budskapet også i ventetiden.
Ondskapens fyrste mistet tilhengere, og for å bringe Guds sak i vanry prøvde han å bedra noen som bekjente seg til å tro, og drev dem til ekstremisme. Og hans hjelpere stod klar til å gripe fatt i hver villfarelse, hvert feilgrep, hver upassende handling og utbroderte det etter beste evne for å skape motvilje mot de adventtroende og det de stod for. Jo flere som bekjente seg til å tro på Jesu snare gjenkomst, samtidig som Satan hadde dem i sin makt, desto mer ville den onde vinne på å fremstille dem som typiske representanter for hele flokken av troende.
Satan er «våre brødres anklager». Det er han som får mennesker til å se etter feil og mangler hos Guds folk og gjøre andre oppmerksomme på dem, mens det gode hos dem blir forbigått i taushet. Han er alltid aktiv når Gud arbeider for å frelse mennesker. Da Guds sønner fremstilte seg for Herren, kom også Satan.
I hver eneste vekkelse bringer han inn uomvendte personer som ikke har sinnslikevekt. Når disse har tatt imot deler av sannheten og har sluttet seg til de troende, arbeider han gjennom dem for å innføre teorier som vil bedra de uaktsomme. At en person er sammen med Guds folk i hans hus eller ved Herrens bord, beviser ikke at han er en kristen. Satan er ofte til stede ved de høytideligste anledninger i skikkelse av dem han kan bruke som sine redskaper.
Satan motarbeider Guds folk ved hvert eneste steg de tar på veien mot himmelen. Gjennom hele menighetens historie har enhver reformasjon møtt betydelig motstand. Slik var det da Paulus levde. Hver gang apostelen opprettet en menighet, var det noen som gav seg ut for å være troende, men som innførte vranglære. Hvis den ble akseptert, ville den fortrenge kjærligheten til det som var sant og rett.
Luther var ofte rådvill og bekymret på grunn av fanatikere som påstod at Gud hadde talt direkte gjennom dem, og som derfor satte sine egne ideer og meninger over Skriften. Mange som manglet tro og erfaring, men som hadde stor selvtillit og som gjerne ville høre og fortelle nye ting, ble revet med av disse forkynnerne. De slo seg sammen med Satans hjelpere for å bryte ned det som Gud hadde inspirert Luther til å bygge opp. Også brødrene Wesley og andre som hadde betydd mye for verden gjennom sin innflytelse og sin tro, måtte stadig kjempe mot Satans list når han drev overspente, ubalanserte og uomvendte mennesker til fanatisme.
William Miller hadde lite til overs for svermeri. I likhet med Luther hevdet han at enhver lære måtte prøves med Guds ord. «Djevelen har stor makt over mange i vår tid,» sa Miller. «Hvordan kan vi så vite hva slags ånd som driver dem? Bibelen svarer: «På fruktene skal dere kjenne dem.» ...
Mange falske profeter er gått ut i verden, og vi har fått pålegg om å prøve dem. De krefter som ikke får oss til å leve dydig, gudfryktig og rettferdig, er ikke fra Kristus. Jeg blir mer og mer overbevist om at Satan har mye å gjøre med disse svermeriske bevegelser. ... Mange blant oss som mener at de er fullkommen helliggjort, følger menneskelige tradisjoner og later til å være like uvitende om sannheten som de som ikke gir seg ut for noe slikt.» «Villfarelsens ånd leder oss bort fra sannheten, men Guds Ånd leder oss til sannheten. Hva så med en person som tar feil og likevel tror at han har sannheten? Svaret må bli at Ånden og Ordet stemmer overens. Dersom en person prøver seg selv på Guds ord og finner en fullkommen harmoni gjennom hele Skriften, må han ha lov å tro at han har sannheten. Men dersom han finner ut at den ånd som leder ham, ikke er i samsvar med Guds lov og hans ord, bør han tre varsomt så han ikke blir fanget i djevelens snare.» «Ofte har et vennlig blikk, et tårevått kinn og en gråtkvalt stemme vært bedre bevis på sann fromhet enn all den støy og ståk som finnes i kristenheten.»3
De som på reformasjonstiden arbeidet ivrigst mot svermeriet, ble beskyldt for alt det onde som det førte med seg. Motstanderne av Kristus-forventningen brukte en lignende fremgangsmåte. De nøyde seg ikke med å fordreie og overdrive villfarelsene hos svermerne. De spredte også falske rykter om dem. Disse menneskene var drevet av hat og fordom. Budskapet om Jesu snare gjenkomst gjorde dem urolige. De var redde for at det kunne være sant, men håpet det motsatte. Dette var den egentlige årsaken til at de motarbeidet de adventtroende.
At enkelte svermere gav seg i lag med de adventtroende, var en like uholdbar grunn til å mene at bevegelsen ikke var fra Gud, som å fordømme den innsats Paulus og Luther gjorde fordi det fantes svermere og bedragere i menigheten på deres tid. Guds folk må våkne opp til sann omvendelse og reformasjon. De bør studere Skriften og lære å kjenne sannheten som den er i Jesus. Når de overgir seg helt og fullt til Gud, vil de merke at Satan fremdeles er våken og virksom. Han vil gjøre bruk av enhver form for bedrag, med støtte av hele den falne engleskaren.
Det var ikke forkynnelsen av Kristi gjenkomst som skapte splid og fanatisme. Dette var en situasjon som utviklet seg sommeren 1844 da de adventtroende var i villrede om hvor de virkelig stod. Den første engels budskap og «midnattsropet» tjente nettopp til å motvirke splid og fanatisme. De som var med i dette betydningsfulle verket, holdt sammen. De hadde kjærlighet til hverandre og til Jesus som de ventet snart å få møte. Den samme tro og det samme salige håp løftet dem opp over hver menneskelig innflytelse og var et skjold mot Satans angrep.
I løpet av sommeren 1844, midtveis mellom den tiden da de først hadde ment at de to tusen tre hundre dager ville ende, og høsten samme år, det tidspunktet de senere kom frem til, forkynte de budskapet med Skriftens egne ord: «Brudgommen kommer!»
Bakgrunnen for dette var at de oppdaget at vedtaket om Jerusalems gjenoppbygging som kong Artaxerxes hadde utferdiget og som var utgangspunktet for de to tusen tre hundre dagene, ble satt i verk høsten 457 f.Kr., ikke i begynnelsen av året som de først hadde trodd. Tidsperioden måtte altså ende om høsten 1844.
Også den forbilledlige tempeltjenesten i Det gamle testamente angir høsten som tidspunktet da «rensingen av helligdommen» skulle finne sted. Dette ble helt klart da man oppdaget hvordan det som pekte frem til Kristi første komme, var blitt oppfylt.
Påskelammet var et symbol på Kristi død. Paulus sier: «Vårt påskelam er slaktet, Kristus.» Det første kornbandet under innhøstingen, som de skulle svinge for Herren under påskefeiringen, var et forbilde på Jesu oppstandelse. Paulus sier om Jesu oppstandelse og om hele hans folks oppstandelse: «Kristus er den første, deretter følger de som hører Kristus til, når han kommer.»5 Likesom svingekornbandet var det første modne kornet som ble sanket før innhøstingen, er Kristus førstegrøden av den udødelige høst av mennesker som i oppstandelsen skal samles inn.
Disse forbilledlige symbolene ble oppfylt, ikke bare når det gjaldt selve begivenheten, men også tidspunktet. I femten hundre år var påskelammet blitt slaktet på den fjortende dagen i den første jødiske måned. På samme dato spiste Kristus påskelammet med disiplene. Samtidig innstiftet han den høytiden som skulle minne om hans egen død som «Guds lam, som bærer verdens synd». Samme natt ble han grepet av ugudelige mennesker for å bli korsfestet.
Som den virkelighet svingekornbandet pekte frem mot, stod Kristus opp fra graven den tredje dagen. Han ble «førstegrøden av dem som er sovnet inn», et forbilde på alle de rettferdige som skal oppstå og få sitt «forgjengelige legeme» forvandlet til å bli «likt det legeme han har i herligheten».6
På samme måte skulle de symbolene som peker frem til Kristi gjenkomst, bli oppfylt på den tiden som den forbilledlige offertjenesten angir. Under Moselovens gudstjenesteordning ble helligdommen renset på den store soningsdagen, den tiende dag i den sjuende måned.7 Da gjorde øverstepresten soning for hele Israel og fjernet deres synder fra helligdommen. Deretter kom han ut fra Det aller helligste og velsignet folket.
Slik trodde de at Kristus, vår store øversteprest, ville komme for å rense jorden ved å utslette synd og syndere, og gi sitt folk udødelighet. De mente at dette skulle inntreffe på den tiende dag i den sjuende måned, den store soningsdagen, dagen da helligdommen skulle renses, som i 1844 var den 22. oktober. Dette var i samsvar med det faktum at de to tusen tre hundre dagene ville ende om høsten det året. Denne konklusjonen syntes helt uangripelig.
Som en flodbølge feiet denne bevegelsen over landet, fra by til by, fra landsby til landsby og til de fjerneste steder, inntil Guds folk ble vekket opp. De ytterliggående strømninger forsvant som rimfrost for solen der budskapet lød. De troende merket at tvil og forvirring forsvant, og håp og mot livet dem opp.
Bevegelsen var blitt kvitt de ekstreme tendenser som alltid opptrer når den menneskelige begeistring ikke er under kontroll av Guds ord og Ånd. I stedet var den preget av den samme ydmykhet og gudsfrykt som kjennetegnet det gamle Israel etter at Herrens tjenere hadde irettesatt dem. Den hadde det samme særpreg som Guds verk har hatt gjennom alle tider. Man merket ikke noen ekstatisk stemning, men en dyp selvprøving med syndserkjennelse og forsaking av alt verdslig. De troende hadde en intens trang til å berede seg for å møte Herren. De bad mye og overgav seg til Gud uten forbehold.
Slik beskriver Miller situasjonen: «Ingen gledesrop høres. Det er som om dette blir holdt tilbake til en senere anledning da hele himmelen og jorden skal fryde seg sammen i ubeskrivelig glede. Det forekommer ingen høye rop. Det vil først skje når ropet lyder fra himmelen. Sangerne er tause. De venter til de kan slutte seg til engleskaren, himmel koret. ... Det er ingen innbyrdes strid. Alle er ett i hjerte og sinn.»8
En annen som var med i bevegelsen, uttalte: «Overalt førte den til dyp selvprøving og ydmykhet overfor Gud. Kjærligheten til verden ble mindre. Stridigheter og fiendskap ble fjernet. Folk bekjente sine feilgrep, de ydmyket seg for Gud og kom frem for ham i dyp anger og bønn om tilgivelse og nåde. En slik ydmykhet og selvfornektelse har vi aldri før vært vitne til.
Gjennom profeten Joel hadde Herren kunngjort at når den store dag var nær, skulle vekkelsen føre til at angeren rev i hjertet, ikke at klærne ble revet sund, og de omvendte seg til Gud med faste, gråt og klage. Gjennom profeten Sakarja hadde han sagt at han skulle sende nådens og bønnens ånd over sitt folk. De tenkte på ham som de hadde gjennomboret, og det var stor sorg i landet. ... De som ventet på Herren, ydmyket seg for ham.»9
Av alle større religiøse vekkelser siden aposteltiden har ingen vært mer fri for menneskelige ufullkommenheter og djevelsk bedrag enn den som fant sted høsten 1844. Selv nå, mange år etter, føler de som var med og som fremdeles står fast på sannhetens grunn, en hellig innflytelse fra det som skjedde den gangen, og de vil kunne bekrefte at det var fra Gud.
Arbeidet var ikke basert på menneskelig visdom og kunnskap, men på Guds kraft. Ikke de mest begavede, men de mest ydmyke og gudfryktige var de første til å høre og lyde kallet. Bønder lot være å høste inn avlingen. Håndverkere la fra seg verktøyet, og med gledestårer gikk de ut for å forkynne varselsbudskapet. De som tidligere hadde stått i spissen, var de siste til å slutte seg til bevegelsen.
De fleste kirker lukket dørene for dette budskapet, og mange som tok imot det, brøt forbindelsen med kirken de tilhørte. Gud sørget for at dette budskapet ble forkynt sammen med den annen engels budskap og gav det kraft.
«Brudgommen kommer!» var ikke i første rekke et budskap bygd på argumenter, selv om Skriftens utsagn var klare og overbevisende. Det var ledsaget av en tvingende kraft som grep sinnet. Det var ingen tvil, ingen innvendinger. Da Kristus drog inn i Jerusalem, var folk kommet fra alle deler av landet for å feire påsken, og de strømmet alle til Oljeberget. Idet de sluttet seg til dem som var sammen med Jesus, ble de revet med av øyeblikkets inspirasjon og tok del i hyllingsropet: «Velsignet være han som kommer, i Herrens navn!»10 Noe lignende opplevde mange vantro mennesker som strømmet til møtene der adventbudskapet ble forkynt, noen av nysgjerrighet, andre bare for å drive gjøn. De merket den overbevisende kraften i budskapet: «Brudgommen kommer! »
Guds folk på den tiden hadde en tro som utløste bønnesvar - en tro som så frem til lønnen. Guds Ånd strømmet ned over de oppriktige som regn på tørr jord. De som ventet at de snart skulle stå ansikt til ansikt med Kristus, følte en høytidsfull glede som var ubeskrivelig. Den Hellige Ånds milde, betvingende kraft bløtgjorde sinnet idet de trofaste fikk del i Herrens rike velsignelser.
De som tok imot budskapet, var preget av alvor og aktsomhet idet dagen nærmet seg da de håpet å møte Herren. Hver morgen følte de det som sin første plikt å få visshet om at Gud hadde godtatt dem. De var knyttet inderlig sammen, og de bad ofte i fellesskap og for hverandre. De møttes gjerne på ensomme steder for å be sammen, og bønnene steg opp fra marker og skogholdt. Vissheten om Frelserens velbehag var viktigere for dem enn det daglige brød. Hvis det hendte at en sky formørket deres sinn, slo de seg ikke til ro før den var fjernet. Samtidig som de fikk visshet om Guds tilgivelse, lengtet de etter å møte ham som betydde så mye for dem.
Men enda en gang skulle de oppleve en skuffelse. Ventetiden gikk, men Jesus kom ikke. Med usvikelig tro hadde de sett frem til hans komme. Nå opplevde de det samme som Maria da hun kom til Jesu grav og fant den tom. Gråtende utbrøt hun: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.»11
En skremmende følelse av at budskapet kanskje likevel var sant, hadde en tid lagt en demper på de vantro. Selv da tiden var forbi, holdt denne frykten seg en stund, og folk våget foreløpig ikke å harselere over dem som hadde opplevd skuffelsen. Men da de ikke så noe tegn på Guds vrede, forsvant frykten, og de begynte på ny å gjøre narr av dem.
Mange som hadde gitt seg ut for å tro på Herrens snare gjenkomst, gav opp troen. Noen av dem som hadde vært svært tillitsfulle, ble så dypt såret i sin stolthet at de helst ville forsvinne fra verden. I likhet med Jona gikk de i rette med Gud og ønsket å få dø. De som hadde basert sin tro på andres meninger og ikke på Guds ord, var nå parat til igjen å endre standpunkt. Spotterne vant de svake og feige over på sin side, og alle gikk sammen om å slå fast at det ikke lenger var noe å engste seg for eller vente på. Tiden var ute, Kristus hadde ikke kommet, og verden kunne fortsette på samme måte i tusenvis av år.
De oppriktig troende hadde forlatt alt for Kristus og hadde opplevd hans nærhet som aldri før. De mente at de hadde gitt verden den siste advarsel. Fordi de ventet at de snart skulle bli mottatt av Herren og hans engler, hadde de for en stor del isolert seg fra den vantro verden. Med inderlig lengsel hadde de bedt: «Kom, Herre Jesus, kom snart!» Men han kom ikke. Å ta opp igjen livets tunge byrder og bekymringer og holde ut forakt og hån fra verden omkring dem, var en hard påkjenning for deres tro og tålmod.
Likevel var denne skuffelsen ikke så stor som den disiplene opplevde ved Kristi første komme. Da Jesus i triumf red inn i Jerusalem, trodde disiplene at han skulle sette seg på Davids trone og frelse Israel fra undertrykkerne. Fulle av håp og forventning prøvde de å overgå hverandre i å ære ham som konge. Mange la klærne sine som et teppe på veien og strødde palmegrener foran ham. Fulle av begeistring ropte de: «Hosianna, Davids Sønn!» Fariseerne ble utålmodige og sinte over denne hyllest og forlangte at Jesus skulle irettesette disiplene. Men han svarte: «Dersom de tier, skal steinene rope.»
Profetiene måtte oppfylles. Disiplene virkeliggjorde Guds plan. Likevel måtte de oppleve en slik bitter skuffelse. Bare noen få dager senere skulle de bli vitne til Jesu smertefulle død og at han ble lagt i graven. Forventningene var ikke blitt oppfylt, og deres håp døde med ham. Først da han var kommet seirende ut av graven, gikk det opp for dem at alt var forutsagt, og at «Messias måtte lide og stå opp fra de døde».
Fem hundre år tidligere hadde Herren uttalt gjennom profeten Sakarja: «Rop høyt av glede, Sions datter, bryt ut i jubel, Jerusalem! Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han, og seier er gitt ham; ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen.»12 Om disiplene hadde visst at Jesus var på vei til dom og død, kunne de ikke ha oppfylt denne profetien.
På lignende vis oppfylte Miller og hans medarbeidere profetordet og forkynte et budskap som Skriften hadde forutsagt. Men de kunne ikke ha forkynt dette dersom de fullt ut hadde forstått profetiene som forutsa skuffelsen og varslet enda et budskap som skulle lyde for alle folkeslag før Herrens gjenkomst. Den første og den annen engels budskap ble forkynt til fastsatt tid og utrettet det Gud hadde bestemt.
Uten klare utsagn fra Bibelen kunne de ikke samtykke i å oppgi den overbevisning de hadde fått ved grundig bibelstudium under bønn, mens sinnet deres var opplyst av Guds Ånd som varmet hjertene deres med sin livgivende kraft. Standpunktene deres hadde tålt den mest utfordrende kritikk og den bitreste motstand fra fremtredende teologilærere og andre lærde personer. Lærdom og veltalenhet, hån og forakt både fra høy og lav kunne ikke få bukt med dem.
Riktignok hadde de tatt feil av begivenheten som skulle inntreffe, men ikke engang dette kunne rokke deres tro på Guds ord. Da Jona drog gjennom gatene i Ninive og forkynte at byen skulle bli ødelagt om førti dager, godtok Herren at innbyggerne angret, og han forlenget nådetiden for dem. Likevel var budskapet fra Gud, og Ninive ble prøvd i samsvar med hans vilje.
De adventtroende mente at Gud på lignende vis hadde pålagt dem å forkynne budskapet om dommen. «Det har satt tilhørerne på prøve,» sa de. «Hos noen har det skapt gjenkomstforventning, hos andre en mer eller mindre merkbar motvilje mot hans komme, men som Gud vet om. Det har skapt et skille slik at de som vil gå i seg selv, kan vite på hvilken side de ville ha vært dersom Kristus hadde kommet på den tiden, og om de hadde kunnet si: «Se, der er vår Gud! Vi ventet på ham, og han frelste oss!» Eller ville de ha ropt til fjellene og berghamrene: «Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede!» Vi tror at Gud på denne måten har satt sitt folk på prøve. Han har testet deres tro og sett om de i prøvens stund ville stå på sin post der Gud hadde satt dem, og om de ville gi slipp på det verdslige og stole helt og fullt på hans ord.»13
Slik gav William Miller uttrykk for holdningen hos dem som trodde at Gud tross alt hadde ledet dem: «Om jeg skulle leve om igjen og oppdage de samme ting i Den hellige skrift som den gangen, måtte jeg gjøre nøyaktig som jeg har gjort, om jeg skulle være ærlig overfor Gud og mennesker. »
«Jeg håper at jeg ikke har vært årsak til andre menneskers ulykke. Jeg har gjort alt jeg har kunnet for at andre ikke skulle gå fortapt.»
«Enda jeg to ganger er blitt skuffet, er jeg ikke nedtrykt eller motløs.»
«Håpet om Kristi gjenkomst er sterkere enn noen gang. Jeg har bare gjort det jeg etter flere års alvorlig overveielse følte jeg måtte gjøre. Hvis jeg har tatt feil, har det skjedd av barmhjertighet, av kjærlighet til mine medmennesker og av plikt overfor Gud.»
«Jeg vet med meg selv at jeg har forkynt bare det jeg selv har vært overbevist om, og Gud har vært med meg. Hans kraft har vært virksom, og mye godt er utrettet.»
«Så langt vi mennesker kan bedømme det, har forkynnelsen av den bestemte tiden ført til at tusener av mennesker har begynt å studere Bibelen og har kommet til troen, og ved Jesu blod er de blitt forsont med Gud.»
«Aldri har jeg traktet etter ros fra de gjæve eller vaklet når verden truet. Heller ikke skal jeg nå kjøpe deres gunst eller forlate pliktens vei for å unngå deres hat. Aldri skal jeg be dem skåne mitt liv, og jeg håper at jeg heller aldri skal vegre meg for å miste det, om Gud så vil.»14
Gud sviktet ikke sitt folk. Hans Ånd var fremdeles med dem som ikke straks forkastet lyset de hadde fått, og brøt med adventbevegelsen. Hebreerbrevet inneholder oppmuntring og advarsel til dem som ventet og led i denne krisesituasjonen: «Kast ikke fra dere frimodigheten! For den gir stor lønn. Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovt. For ennå er det bare en kort stund, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge. Min rettferdige skal leve ved tro; men trekker han seg tilbake, har jeg ikke behag i ham. Men vi er ikke av dem som trekker seg tilbake og går fortapt; vi er av dem som tror og berger vår sjel.»15
At dette gjelder menigheten i den siste tid, ser vi tydelig av de ordene som viser til at Herrens komme er nær: «Ennå er det bare en kort stund, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge.» Her blir det antydet en tilsynelatende utsettelse, som om Herren skulle dryge med å komme. Dette passer spesielt på det som de adventtroende opplevde i denne tiden. De stod i fare for å miste troen. De hadde gjort Guds vilje da de fulgte hans ord og Ånd, men de forstod ikke hvilken hensikt han hadde med deres tidligere erfaring. Heller ikke kunne de skjelne veien videre, og de ble fristet til å tvile på om Gud virkelig hadde ledet dem.
Her kommer disse ordene til sin rett: «Den rettferdige skal leve ved tro.» Da det klare lyset fra «midnattsropet» hadde vist vei, og de hadde sett hvordan profetiene var blitt klarlagt og at tegnene på Kristi gjenkomst var blitt oppfylt, var det som om de hadde sett veien fremover. Men nå da de var nedbøyd av knuste forhåpninger, var det bare troen på Gud og hans ord som kunne holde dem oppe.
Verden spottet og sa: «Dere er blitt narret. Forkast det dere har trodd på, og innrøm at det var Satans verk.» Men Gud hadde sagt i sitt ord: «Trekker han seg tilbake, har jeg ikke behag i ham.» Å gi opp troen nå og fornekte Den Hellige Ånds kraft som hadde vært med i budskapet, ville være å trekke seg unna til fortapelse.
De ble oppmuntret av apostelens ord: «Kast ikke fra dere frimodigheten. ... Dere trenger utholdenhet. ... For ennå er det bare en kort stund, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge.» Det eneste sikre for dem var å ta vare på lyset som Gud alt hadde gitt, holde fast på løftene, fortsette med å lese Bibelen og tålmodig vente på mer lys.
1) Hab 2,1-4
2) Esek 12, 21-25.27.28
3) The Advent Herald and Signs of the Times Reporter 8, nr. 23 (15. jan. 1845); Bliss, s. 236,237,282
4) Matt 25,5-7
5) 1 Kor 5,7; 15,23
6) 1 Kor 15,20; Fil 3,21
7) 3 Mos 16,29-34
8) Bliss, s. 270,271
9) Bliss, The Advent Shield and Review 1, s. 271
10) Matt 21,9
11) Joh 20,13
12) Matt 21,9; Luk 19,40; Apg 17,3; Sak 9,9
13) The Advent Herald and Signs of the Times Reporter 8, nr. 14 (13. nov. 1844)
14) Bliss, s. 256,255,277 ,280,281; J. White, Life of William Miller, s.315
15) Heb 10,35-39
Neste kapittel: Timen da Gud skal holde dom
Forside | Detaljert kapitteloversikt
Mot historiens Klimaks - En bok av Ellen Gould White.
www.mothistoriensklimaks.no