Kapittel 19:
De store reformasjoner eller religiøse bevegelser ned gjennom tidene har mye til felles. Guds handlemåte med menneskene følger alltid de samme prinsipper. De betydningsfulle bevegelser i vår tid har sine paralleller i fortiden, og menighetens erfaring i tidligere tider inneholder verdifull undervisning for vår egen tid.
Bibelen gir klart til kjenne at Gud ved sin Hellige Ånd på en særlig måte rettleder sine tjenere i de store bevegelser som fremmer frelsesverket. Han bruker mennesker som sine redskaper for å gjennomføre sine planer. Enhver har fått en bestemt gjerning å utføre, og så mye lys som tiden krever og som er nødvendig for å kunne utføre den gjerning Gud har tildelt.
Ingen, uansett hvor mye de har opplevd av himmelsk gunst, har noen gang fullt ut forstått frelsesplanen eller Guds hensikt med hans virksomhet i deres egen samtid. De skjønner ikke helt hans mening med den oppgaven han gir dem, og fatter ikke den fullstendige betydning av budskapet de forkynner i hans navn.
Ikke engang profetene som på en særlig måte ble ledet av Ånden, forstod fullt ut betydningen av synene de fikk. Det skulle bli åpenbart etter hvert som tiden gikk, og etter som Guds folk behøvde den undervisning de inneholdt.
Om frelsen som var kommet frem i lyset ved evangeliet, skriver Peter: «Denne frelse var det profetene grunnet på og utforsket, da de profeterte om den nåde dere skulle få. De prøvde å finne ut hvilken tid Kristi Ånd, som var i dem, siktet til, og hvordan den tiden ville bli. Ånden vitnet om hvordan Kristus skulle lide og deretter opphøyes i herlighet. Det ble da åpenbaret for dem at det ikke var seg selv de tjente med sitt budskap, men dere.»2
Selv om profetene ikke fullt ut forstod det de fikk se, var de likevel ivrige etter å få alt det lys som Gud fant å kunne gi. De gransket og prøvde å finne ut «hvilken tid Kristi Ånd, som var i dem, siktet til». Det var viktig undervisning for Guds folk i den kristne tidsalder, for det var for deres skyld disse profetiene ble gitt til hans tjenere. «Det ble da åpenbaret for dem at det ikke var seg selv de tjente med sitt budskap, men dere.» De «grunnet på og utforsket» budskaper som gjaldt slekter som enda ikke var født.
Legg merke til kontrasten mellom deres hellige iver og den sløve likegyldighet som de privilegerte i senere tider behandlet denne himmelske gaven med. Dette er en kraftig irettesettelse av den makelighet og verdslige likegyldighet som slår seg til ro med påstanden om at vi ikke kan forstå profetiene.
Ofte er folk, endog Guds tjenere, så forblindet av menneskelige meninger, tradisjoner og falsk lære at de bare delvis fatter det han har åpenbart i sitt ord. Slik var det med disiplene, selv da Jesus var personlig iblant dem. De var smittet av den vanlige oppfatning om Messias som en jordisk fyrste som skulle gjøre Israel til et verdensrike, og de skjønte ikke hva han mente når han forutsa at han måtte lide og dø.
Kristus hadde sendt dem ut for å forkynne dette budskapet: «Tiden er kommet, Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet! »3 Dette grunnet seg på profetien i Dan 9. Engelen hadde forklart at de sekstini ukene skulle strekke seg frem til «en som er salvet, en fyrste» stod frem. Med håp og forventning så disiplene frem til at Messias-riket skulle bli opprettet i Jerusalem for å regjere over hele jorden.
De forkynte budskapet som Kristus hadde gitt dem, enda de selv misforstod det. Kunngjøringen var basert på Dan 9,25, men de overså neste vers som fortalte at Messias skulle utryddes. Helt fra barnsben av hadde de drømt om et jordisk rike, og dette forkludret deres forståelse så de hverken forstod profetien eller det Kristus hadde sagt.
De gjorde sin plikt da de formidlet budskapet om Guds nåde til jødefolket. Men nettopp da de ventet at deres Herre skulle sette seg på Davids trone, opplevde de at han ble grepet som en forbryter, pisket, hånet og fordømt, og hengt på korset. Disiplene var tynget av smerte og fortvilelse da deres Herre lå i graven.
Kristus kom på den bestemte tiden og på den måten som var forutsagt. Skriften var blitt oppfylt i hver eneste detalj av hans tjeneste. Han forkynte budskapet om frelse, og han talte «med myndighet». Tilhørerne var overbevist om at det var fra himmelen. Guds ord og Ånd vitnet om Sønnens guddommelige oppgave.
I inderlig kjærlighet klynget disiplene seg fortsatt til Jesus. Likevel var de plaget av uvisshet og tvil. Fortvilelsen gjorde at de ikke husket Jesu ord om at han måtte lide og dø. Skulle de virkelig bli så sorgfulle og skuffet dersom Jesus fra Nasaret var den sanne Messias? Det var tanken på dette som pinte dem i de trøstesløse timene den sabbaten mens Jesus lå i graven.
Men selv om sorgen gjorde det mørkt for disiplene, var de ikke alene. Profeten sier: «Sitter jeg i mørke, er Herren mitt lys. ... Han skal føre meg ut i lyset, og jeg skal se hans rettferd.» «Så er ikke mørket mørkt for deg, og natten er lys som dagen, ja, mørket er som lyset.» Gud har sagt: «Lys bryter fram i mørket for de oppriktige.» «Jeg vil føre de blinde på en vei de ikke kjenner, lede dem på ukjente stier. Mørket foran dem gjør jeg til lys og ulendt mark til en slette. Dette er det jeg vil gjøre, og ingen ting skal være ugjort.»4 Det som disiplene forkynte i Herrens navn, var på alle måter riktig. De begivenhetene det viste frem til, ble oppfylt allerede på deres tid. «Tiden er kommet, Guds rike er nær,» var budskapet de forkynte.
Ved slutten av «tiden» - de sekstini ukene i Dan 9 som skulle nå ned til Messias, «en som er salvet» - ble Kristus salvet av Ånden etter at Johannes hadde døpt ham. «Guds rike» som de hadde sagt var nær, ble opprettet ved Kristi død. Det var ikke et jordisk rike, slik de hadde ment. Det var heller ikke det riket som skal opprettes når «kongedømmet og veldet og makten i rikene under himmelen skal bli gitt til det folk som er Den Høyestes hellige», det evige rike som «alle makter skal tjene og lyde».5
I Bibelen forekommer uttrykket «Guds rike» både om nådens og herlighetens rike. Nådens rike er omtalt i Hebreerbrevet. Etter omtalen av Kristus, den medfølende øversteprest «som har medlidenhet med oss i vår svakhet», sies det: «La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.»6 Nådens trone svarer til nådens rike, for en trone forutsetter et rike. I mange av lignelsene bruker Kristus betegnelsen «himmelriket» som uttrykk for nådens verk i menneskene.
På samme vis er herlighetens trone et uttrykk for herlighetens rike som Jesus henviser til på denne måten: «Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham.»7 Dette rike hører ennå fremtiden til. Det blir ikke opprettet før Kristi gjenkomst.
Nådens rike ble opprettet straks etter syndefallet da frelsesplanen ble iverksatt. Det eksisterte allerede i Guds plan og kom til uttrykk i hans løfte, og ved tro fikk mennesket borgerrett der. Likevel ble det ikke til virkelighet før ved Kristi død. Selv etter at han hadde begynt sin gjerning på jorden, kunne han på grunn av menneskenes trass og utakknemlighet ha unndratt seg Golgata.
I Getsemane rystet smertens beger i hånden hans. Selv da kunne han ha tørket den blodige svetten av pannen og latt den falne slekten omkomme i sin synd. Hvis han hadde gjort det, ville det ikke vært noen frelse for syndige mennesker. Men Frelseren gav sitt liv på korset og ropte med sitt siste åndedrag: «Det er fullbrakt!» Da ble frelses planen oppfylt. Løftet om frelse til det falne menneskeparet i Edens hage ble stadfestet. Nådens rike, som før bare hadde eksistert i form av Guds løfter, ble nå opprettet.
Kristi død, som hadde knust disiplenes håp, ble den begivenheten som for evig stadfestet håpet. Selv om den førte til bitter skuffelse, var den det beste beviset for at det de hadde trodd på, var sant. Begivenheten som hadde gjort dem sorgfulle og fortvilt, åpnet håpets dør for alle Adams etterkommere. Den er grunnlaget for håpet om evig liv og salighet for alle trofaste gjennom alle tider.
Gud virkeliggjorde sin gode hensikt endog gjennom skuffelsen disiplene opplevde. Han hadde vunnet dem ved den guddommelige kraften i sin undervisning, for «aldri har noe menneske talt slik som denne mannen». Likevel var kjærlighetens edle metall blandet med stolthetens, selviskhetens og ærgjerrighetens slagg. Selv da de var samlet for å feire påsken, da Jesus alt var på vei inn i skyggen av Getsemane, var det strid blant dem om hvem som skulle være den største. De drømte om tronen, kronen og herligheten, mens skam og dødsangst ventet dem i Getsemane, under rettergangen og på Golgata.
Det var stolthet og lyst til verdslig ære som fikk dem til å holde så krampaktig fast på tidens falske oppfatning, i stedet for å gi akt på det som Jesus hadde sagt om rikets sanne natur og om sin lidelse og død. Villfarelsen førte til en hard, men nødvendig prøve som Gud tillot for å rettlede dem.
Disiplene hadde misforstått meningen med budskapet og var ikke klar over hva som ventet dem. Likevel hadde de forkynt varselsbudskapet som Gud hadde gitt, og Herren lønnet dem for deres troskap og lydighet. De ble betrodd å forkynne budskapet om den oppstandne Herre for alle folkeslag. For å bli beredt for denne oppgaven måtte de ha den erfaringen som syntes så bitter.
Kristi etterfølgere måtte ha en fornuftig tro, ikke bare for sin egen skyld, men for å kunne bringe kunnskapen om Kristus til verden. Som første steg til å formidle denne kunnskapen henviste han til «Moses og profetene». Slik vitnet den oppstand ne frelser om verdien og betydningen av Det gamle testamente.
Det skjedde en stor forandring med disiplene da de igjen fikk se inn i Jesu ansikt. På en ny måte oppdaget de «ham som Moses hadde skrevet om i loven, og som også profetene hadde skrevet om». Uvisshet, angst og fortvilelse vek plassen for visshet og en sterk tro. Ikke å undres over at etter hans himmelfart «var de stadig i templet og lovpriste Gud». Folk flest som bare visste at Jesus hadde lidd en vanærende død, ventet at disiplene ville være sorgtunge, forvirret og nedslått. I stedet var de preget av glede og seiersvisshet.
Disiplene var godt forberedt for oppgaven som lå foran dem. De hadde gått igjennom den hardeste prøven som tenkes kan, og hadde sett hvordan Guds ord hadde seiret og var blitt oppfylt når alt syntes å være tapt. Hva kunne vel nå kue troen hos dem eller kjølne kjærligheten? I sin dypeste sorg eide de «en mektig trøst», et håp som var «et trygt og fast anker».9
De hadde sett Guds visdom og makt, og de var overbevist om at «verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller idet dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre». «Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss.» «Herrens ord varer til evig tid.» «Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss.»10
Herren sa: «Mitt folk skal aldri bli til skamme.» «Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen blir det frydesang.» Da disiplene møtte Jesus på oppstandelsesdagen, brant hjertene deres mens de lyttet til det han sa. De så på hodet, hendene og føttene som var blitt lemlestet for deres skyld. Før sin himmelfart tok han dem med ut til Betania, og mens han løftet hendene og velsignet dem, påla han dem å gå ut i all verden og forkynne evangeliet. Og så sa han: «Jeg er med dere alle dager.»11
Trøsteren som de hadde fått løfte om, kom på pinsedagen. Da fikk de kraft fra Gud, og de gledet seg over at deres himmelfarne Herre var hos dem. Tjenesten med evangeliet førte til offer og martyrdød, men også til rettferds krans som de skal få når han kommer. Mon de ville bytte dette med den jordiske herlighet som de først håpet på da de ble hans disipler? Han som «kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår», hadde gjort dem delaktige i hans lidelse, og dermed også i hans glede, nemlig å føre de «mange barn til herlighet», en ubeskrivelig glede, «en evig rikdom av herlighet». «De trengsler vi nå må bære, er lette» når vi ser dem i denne sammenheng.
Budskapet som Miller og hans medarbeidere forkynte, satte punktum for de to tusen tre hundre dagene i Dan 8,14, som de sytti ukene var en del av. I begge tilfeller var forkynnelsen basert på oppfyllelsen av hver sin del av den samme store profetiske tidsperioden.
Som tilfellet var med de første disiplene, forstod heller ikke Miller og hans trosfeller fullt ut betydningen av budskapet de forkynte. Villfarelser som lenge hadde rådet i kristenheten, hindret dem i å forstå et viktig punkt i profetien. Selv om de forkynte budskapet Gud hadde pålagt dem å bringe, opplevde de skuffelse på grunn av feilaktig forståelse.
Da Miller tolket denne teksten i Dan 8,14: «To tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen få sin rett,» eller renses, var dette uttrykk for samtidens vanlige oppfatning at helligdommen var jorden, og han trodde at rensingen av helligdommen betydde at jorden skulle bli renset med ild ved Jesu gjenkomst. Da han oppdaget at tidspunktet for slutten på de to tusen tre hundre dagene var så tydelig forutsagt, kom han derfor til den konklusjon at dette også var tidspunktet for Jesu gjenkomst. Han tok feil fordi han hadde den vanlige oppfatning om helligdommen.
I den gammeltestamentlige offertjenesten, som var en skygge av Kristi offer og prestegjerning, var rensingen av helligdommen den siste handling som øverstepresten utførte i sin årlige tjeneste. Det var siste del av soningstjenesten da all synd i Israel ble fjernet eller utslettet. Det var et symbol på den siste del av den tjeneste vår store øversteprest utfører i himmelen, der han fjerner eller sletter ut sitt folks synder som finnes oppskrevet i de himmelske bøkene.
Tjenesten innbefatter en rettergang og en dom, og den foregår like før Kristus kommer igjen med stor kraft og herlighet. For når han kommer, er enhver sak avgjort. Jesus sier: «Se, jeg kommer snart og har min lønn med meg, for å gjengjelde enhver etter hans gjerning.»12 Denne gransking som foregår like før Jesu gjenkomst, er kunngjort i den første engels budskap i Åp 14,7: «Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom.»
De som forkynte denne advarselen, kom med det rette budskap i rett tid. De første disiplene vitnet om at «tiden er kommet, Guds rike er nær». De baserte dette på profetien i Dan 9, men uten å legge merke til at Jesu død var forutsagt i samme kapittel. Slik forkynte Miller og hans medarbeidere budskapet som var basert på Dan 8,14 og Åp 14,7, men de overså at Åp 14 også inneholdt andre budskaper som skulle bli forkynt før Kristus kom igjen.
Likesom disiplene tok feil når det gjaldt riket som skulle opprettes ved slutten av de sytti ukene, tok de adventtroende feil når det gjaldt den begivenheten som skulle finne sted ved slutten av de to tusen tre hundre dagene. I begge tilfeller godtok de, eller rettere holdt fast på, vanlig anerkjente villfarelser som tilslørte sannheten. Begge parter oppfylte Guds vilje ved at de forkynte budskapet som skulle lyde, og begge ble skuffet fordi de misforstod det.
Men Gud gjennomførte sin egen gagnlige hensikt ved å tillate at advarselen ble gitt nettopp slik. Den store dagen var nær, og han styrte det slik at folk ble satt på prøve ved å vente Jesus til en bestemt tid, for at de kunne bli klar over sin egen stilling. Budskapet hadde til hensikt å prøve og å rense de kristne. De skulle komme til klarhet om de elsket denne verden eller Kristus og himmelen. De mente selv at de elsket Jesus. Nå skulle de bevise sin kjærlighet. Var de villige til å oppgi sine verdslige håp og ambisjoner og glede seg over Herrens komme? Budskapet skulle hjelpe dem til å bli klar over sin egen åndelige tilstand. Det ble sendt for å vekke dem til å søke Herren med anger og ydmykhet.
Selv om skuffelsen skyldtes en feiloppfatning av budskapet de forkynte, var den til gagn for dem. Den skulle være en prøve for dem som mente at de trodde varselsbudskapet. Ville skuffelsen føre til at de i ubetenksomhet gav avkall på sin erfaring og oppgav sin tillit til Guds ord? Eller ville de ydmykt be Gud om hjelp til å forstå hva de hadde misoppfattet av profetien? Hvor mange hadde latt seg lede av frykt eller av spenning og øyeblikkets innskytelse? Hvor mange var lunkne og vantro?
Svært mange hevdet at de gledet seg til Herrens komme. Ville de fornekte troen når de møtte spott og forakt i verden og opplevde skuffelse ved at tiden ble utsatt? Ville de oppgi sannheter som var blitt stadfestet ved de klareste vitnesbyrd i Herrens ord, fordi de ikke straks forstod Guds handlemåte med dem?
Denne prøven ville åpenbare styrken hos dem som i oppriktig tro hadde fulgt det de mente at Ordet og Ånden lærte. Bare en slik erfaring kunne vise dem hvor farlig det er å godta menneskelige teorier og forklaringer i stedet for å la Bibelen tolke seg selv.
Rådvillheten og sorgen på grunn av feiltagelsen ble et nødvendig korrektiv for de troende. De innså at de måtte studere det profetiske ord mer nøye. På en enda mer omhyggelig måte måtte de undersøke grunnlaget for sin tro og forkaste alt som ikke var basert på Skriftens ord, om det var aldri så mye akseptert i kristenheten ellers.
For disse troende, som for de første disiplene, skulle det som i prøvens stund var uforståelig, senere bli klart. Når de så Herrens virkelige hensikt, ville de vite at hans plan med dem hele tiden var blitt oppfylt, tross de prøvene de opplevde fordi de hadde tatt feil. Denne gagnlige erfaringen lærte dem at «Herren er rik på miskunn», og at «alle Herrens stier er miskunn og trofasthet mot dem som holder hans pakt og hans bud».
1) Job 11,7; Jes 55,8.9; 46,9.10
2) l Pet 1,10-12
3) Mark 1,15
4) Mi 7,8.9; Sal 139,12; 112,4; Jes 42,16
5) Dan 7,27
6) Heb 4,15.16
7) Matt 25,31.32
8) Luk 24,27
9) Heb 6,18.19
10) Rom 8,38.39.37; 1 Pet 1,25; Rom 8,34
11) Joel 2,26; Sal 30,6; Mark 16,15; Matt 28,20
12) Åp 22,12
Neste kapittel: En verdensomfattende religiøs vekkelse
Forside | Detaljert kapitteloversikt
Mot historiens Klimaks - En bok av Ellen Gould White.
www.mothistoriensklimaks.no